( + )

Vi treffer igjen Seattle-etterforskerne Chris Lecce og Bill Reimers. Denne gangen skal de spane på naboene som er mistenkt for å skjule et rømt mafia-vitne på flukt fra FBI og samt en leiemorder fra mafiaen. Chris Lecce og en kvinnelig statsadvokat later som de er et ektepar i nabohuset der de spaner sammen med Reimers. Da gjenstår det bare å se om vitnet viser seg, men det som er sikkert er at det blir mye klabb og babb…

Som i første film begynner filmen med et segment med dramatikk. Denne gangen kommer en septiktankbil som kommer kjørende mot et hus der et beskyttet vitne hører til. Men bilen tømmer ikke septiktanken, men heller pumper noe inn så huset eksploderer. Deretter møter vi våre venner Chris Lecce og Bill Reimers igjen. De er ute i felten på et oppdrag som blir bra actionfylt etter første films åpning å bedømme. Og så kommer våre venner inn på det nye oppdraget som filmen dreier seg om. Samtidig får vi en liten oppdatering i hvordan det går med Chris Lecce og Bill Reimers, og da særlig med Chris og Maria som første film dreide seg mest om.

Etter å ha sett den første Spanerne-filmen, så var jeg mildt sagt litt spent på hva oppfølgeren ville romme. Ville det bare bli mer av det samme? Eller fikk konseptet mer å spille på? Men svaret på det får jeg raskt. Konseptet blir ikke dratt noe lengre og denne andre filmen føles som den er improvisert en del av skuespillerne, og ikke på en god måte. Historien og plottet i filmen kommer mer i andre rekke. Vi må forholde oss til en rekke nye rollefigurer som ikke gjør filmen bedre. Det blir noe action også, men dette gir deg langt i fra noen godfølelse. Richard Dreyfuss som skapte mye sjarme i første film, er bare irriterende i oppfølgeren. Emilio Estevez er bare med på notene og spiller ganske rart han også. Nytt av filmen er at komiker Rosie O’Donnell spiller en profilert rolle, men hun kommer ikke helt i sin rett i filmen.

I denne oppfølgeren prøver filmskaperne hardt i å lage dette til komedie og det skaper et krampaktig og falskt forsøk på å pumpe trøttsom humor inn i filmen. Første film var litt morsom, men dette tar mer av og hadde resten av filmen fulgt opp på morsomhetene, så kunne dette vært ok. Det er med andre ord en helt annen fealing på oppfølgeren i forhold til første film. Det gjør at det eneste som binder første og andre film sammen er de to rollefigurene i front som vi får mer av. Synes ikke innholdet i oppfølgeren flyter så bra. Dette blir for nødmateriale til en oppfølger å være og jeg føler meg ikke investert nok i Spanerne 2. Vi føler etter hvert spanerne som spaner, men det er ikke som før.

Konklusjon
Jeg skjønte ikke mye av hva denne filmen skulle kunne tilby seerne. Ikke er filmen morsom, ikke har den mye action før helt på slutten, skuespillet er utrolig slitsomt, det er omtrent ikke plott i filmen og dette er alt annet enn spennende. Faktisk kjedet jeg meg mye når jeg så dette.

Om du likte den første Spanerne-filmen, så får du ikke mer av det samme i film nummer to, da heller noe nytt du ikke vil ha. Sleit veldig med å holde meg investert i filmen og skuespillerne føles også dødsirriterende i denne hule fremstillingen av en film. Derfor blir dette bare en toer på terningen for den tammeste filmen jeg har sett på lenge. Jeg ville heller ha sett første film en gang til enn å se denne dødsirriterende filmen.

Den siste halvtimen er filmens beste og mest underholdende parti, men når alt det som skal bygge opp til denne avslutningen bare er vås, føles det som en mager trøst. For noe av den actionen er både kul og spennende utformet, men synd man må gjennom masse ‘dritt’ for å komme til rosinen i pølsa. Slutten er det eneste kule med filmen, men den redder ikke hele inntrykket av filmen alene.

[ Filmen kan sees på Disney+ ]