Filmen begynner med at vi får se en kinosal i 1952, der begynner folk å gråte når de får høre at Eva Peron er gått inn i udødeligheten. Deretter får vi se hennes store begravelse. Filmen omhandler skuespilleren Eva Peron, som ble kalt Evita av det argentinske folket. Hun ble født i 1919 og døde bare 33 år gammel. Her får vi presentert en del av hennes offentlige liv. I 1944 ble hun sammen med den ambisiøse politikeren Juan Peron og med det startet hennes store karriere.

Hun ble omfavnet av det argentinske folket i det hun talte arbeiderklassens sak i det hun startet et kvinneparti og det førte til at kvinner fikk stemmerett i 1947. Til tross for kreftsykdom, kjempet hun til det siste for arbeiderklassen. Hun hadde et kort og intenst liv i kampen for å få alle til å ha en stemme i samfunnet og ble en helt hos folket…

Regissør Alan Parker feiler stort med Evita og han som har laget så mye bra før med filmer som Mississippi i flammer, The Commitments og Midnight Express Dette er forsøk på en musikal med svært mye sang og musikk, men her går det litt for non stop. Filmen føles veldig stillferdig i starten. Det er veldig mye synging og veldig lite handling. Alle sangene føles litt påtatte og klarer ikke helt å engasjere. Det blir for mye variasjon og det kjennes ut som om ikke alle sangene passer helt inn. Sangene føles litt trøttsomme i lengden. Musikken er ofte for lystig i forhold til krigen som tar plass i historien. Det er nesten så dette føles litt latterlig enkelte steder.

Sangen ‘Don't Cry For Me Argentina’ er solid utført, men resten holder ikke nevneverdig, nynneverdig kvalitet. Det at det er sang hele tiden, gjør at du føler du ikke blir kjent med rollefigurene skikkelig og dette minner mer om en musikkvideo i stedet for en film. Og det føles litt monotont å bare få sanger etter hverandre i en film. Det er riktignok noen små pauser, men der er det veldig stille og ikke mye som skjer for å bygge karakter. Det føles veldig kunstig at absolutt alle replikker skal synges og ikke sies. Madonna spiller greit i filmen og synger bra, men vi kommer ikke så tett på henne før på slutten, da det føles litt for sent for slikt, men filmen kunne med fordel vært bedre regissert og satt sammen. Antonio Banderas er god til å synge og blir en slags sangens forteller, mer enn en egentlig rollefigur i filmen.

Vi merker at filmskaperne har satset høyt og produktet virker påkostet, men det blir litt for heseblesende. Det tekniske er solid utført, men det at ting i filmen føles mer som i bakgrunnen og musikken tar all plassen, føles litt anmassende. Det hele føles som man ser på en film og hører på musikk samtidig og ikke alt passer helt sammen, og det til tross for at det er mange flinke folk bak filmen og musikken. Musikken er laget av selveste musikalkongen: Andrew Lloyd Webber. Og noen sanger er kule nok, men jeg må ærlig si at dette ikke holder i lengden og ved siden av themesangen er det ingen andre sanger du ønsker å synge med på.

Konklusjon
Alt i alt var dette intet mindre enn et stort gjesp. Og gjespet blir ikke mindre av at filme føles alt for lang med sin over to timer lange spilletid. Det burde vært mer fokus på å fortelle historien om Evita og ikke bare spille og synge alt bort. Dette er tross alt en film og du kommer aldri helt under huden på verken filmen, rollefigurene eller musikken. Med så mange stjerner involvert er det rart at man får så lite ut av dette.

Jeg må si at jeg hadde forventet mer av dette. Det er jo en god og inspirerende historie i bunn, men jeg føler ikke den når inn til meg og jeg kjedet meg en god del gjennom filmen. FIlmen er ikke direkte dårlig, men treffer nærmest aldri blink heller og blir aldri bedre enn midt på treet som produkt. Føler filmen kunne tjent på flere pauser i musikken og det er dessverre mest musikken som ødelegger inntrykket for filmen ellers er godt laget, men det at musikken tar for mye på plass går ut over produktets balanse. Det er litt kjedelig å se på en så lang musikkvideo som dette, uansett hvor bra den er regissert.