---

Terningkast:


Ingress:

Vi skal til et sted med to rivaliserende gjenger og i det en skuddveksling finner sted, skaper det kaos over hele byen. Politimesteren advarer de rivaliserende partene for at de ikke kan oppføre seg slik. En kveld skal en av familiene til en av gjengene ha fest, og dit kommer Romeo. Og han møter Julie og de blir umiddelbart forelsket i hverandre. Begge er uvitende om hvem den andre er, til tross for at det er kjærlighet med første blikk. Men da Romeo blir avslørt som inntrenger på festen blir det bråk. Romeo kommer seg ut og oppdager etterpå at Julie kommer fra to fiendtlige familier. Men Romeo klarer ikke å glemme Julie og sniker seg ut for å treffe henne gang på gang, ettersom han fremdeles er stormforelsket. og de er som skapt for hverandre, men det er mye komplisert blod mellom dem…

Anmeldelse:

Dette er en moderne gjenfortelling av William Shakespeares klassiske kjærlighetshistorie om Romeo og Julie fra slutten på 1500-tallet. Men her har filmskaper virkelig lagt seg i selen for å skape en unik versjon av den tragiske, men udødelige kjærlighetshistorien som har trollbundet verden siden midten av forrige årtusen og frem til i dag.

Her får du en forestilling i en fremtidsverden satt til 1990-tallet i en urban versjon av det fiktive stedet, Verona Beach, i USA. Jeg hadde sett teaterstykket før jeg så filmen og kan kjenne igjen handlingen derfra ganske bra, selv om dette er tilpasset vår tid, men den eldre talemåten og fremføringen av replikker sitter igjen og skaper en bro mellom klassisk og nytt materiale.

Filmen begynner meget merkelig i en litt speisa blanding av noe Tarentino, Pulp Fiction-aktig og noe energisk, hvit gjengvold med westernaktig musikk og middelaldersk teatralsk dialog. Og videre beveger alt seg videre ut i fra dette i noe like vilt. Du får også noen veldig skrikende, sterke farger med klær med typisk 1990-tallspreg over seg. Det blir også en dose dragqueendom som man ikke rynker på nesen av siden det er så mye annet fargerikt i blandingen. Du får også bokstavelig talt litt av et fyrverkeri med pyroeffekter, krutt, paljetter, glitter og glamour.

Fargespillet og hele inntrykket gjør dette til en visuell fest som sammen med hele pakken føles som noe meget spesielt som skiller seg ut i filmverden for sin tid på en litt Tarentinoaktig måte med mye sære og friske blandinger av elementer shopet fra diverse steder med en rekke forskjellige fortellerteknikker. Vi snakker rask film, fortellerstemme, skrift på bilder som forklarer hva som skjer, vill klipping og veldig forskjellig kameraføring i alt fra fast kamera på stativ til håndholdt kamera, med veksling mellom nærbilder, zooming inn og ut, og oversiktsbilder som får frem mange detaljer i bildet.

Regien er ved den spennende filmskaperen, Baz Luhrmann. Han har gjort sport i å skape noen spesielle og fargerike filmer som har gledet folket i mange tiår med hitter som Moulin Rouge! (2001), Den Store Gatsby (2013) og nå også Elvis (2022). Luhrmann er litt av en filmskaper som liker å dra ting helt ut. Musikkbruken er også meget variert og alt i mellom himmel og jord. Det blir alt fra western, rock, disco, techno, opera, tradisjonell filmmusikk med mer. Og alt blir både fargerikt og spenstig i en kunstnerisk og energisk filmblanding.

Det var dog helt på tide at jeg fikk sett denne første store hitten til Luhrmann i hans andre spillefilm som kom året som Leonardo DiCaprio ble et navn på alles lepper gjennom James Camerons Titanic som gav DiCaprio en stjerne i filmhistorien, på tross av at han hadde blitt Oscarnominert med sin unike autistrolle i What’s Eeating Gilbert Grape, sammen med selveste Johnny Depp.

Elsker hvordan Luhrmann får brukt DiCapros skuespillertalent som Romeo og DiCapro er virkelig drømmeprinsen som sikkert ble tapetsert på de fleste pikerom i denne perioden. Med andre ord er DiCapro og Luhrmann en god oppskrift som også ble gjentatt i Den Store Gatsby, men på en helt annen måte. I den andre hovedrollen finner vi den mer nedpå skuespilleren Claire Danes, som ikke klarer helt å følge DiCaprio i stjerneklasse, selv om hun gjør jobben sin hun også.

Konklusjon
Denne forestillingen av Romeo og Julie er ganske så unik som filmkunst og er en veldig engasjerende filmatisering av Shakespeare. I mine øyne er dette absolutt å anbefale og ikke bare for kultureliten, men også for den vanlige mannen i gata.

Du får dog et dypdykk ned i en klassikerperle innen teaterverdenen. Dette er både voldelig, nydelig og fargerikt om hverandre. Og du føler du har vært med på litt av en reise når rulleteksten setter inn med Radiohead, føler jeg at en tåre presser seg frem i øyekroken, fordi det er en helt nydelig og perfekt avslutning på hele forestillingen.

Dette er speisa, men jammen meg litt av en joker også. Så får man ta det Baz Luhrmann gir oss på både godt og vondt med et smil og applaus eller med en tommel ned, alt ettersom hvordan man liker det man får. En ting er sikkert er at Luhrmann er litt av en filmskaper som stort sett skaper bølger i det han lager.