---

Terningkast:


Ingress:

Familiemoren Donnas ekteskap blir satt på prøve da hun har et sidesprang med en hun gikk på videregående med. Vi følger den snille hunden Cujo, som blir bitt på nesen. Cujo, er Camber-familiens hund og Dona legger knapt merke til at Cujo er bitt på nesen. Filmen følger en gutt og hans mor Donna, som blir jaget av en besatt hund. Etter hvert er det eneste som skiller terrorhunden fra å gå løs på dem bilvinduene av en bil som ikke starter. Hvem trekker det lengste strået Cujo eller familien hans…

Anmeldelse:

Filmen er basert på en bok av Stephen King. Filmen begynner veldig idyllisk med at en hund jager en kanin inn i et hull der han møter på noen flaggermuser biter han. Da blir verdens snilleste Sankt Bernhardshund til hunden Cujo med rabies. Det er mye fokus på hunden som valser rundt og bjeffer med sikkel i munnviken med såret sitt på nesen. Hunden blir mer og mer gal og ser sykt nasty ut til slutt.

Det hele er utrolig treg i starten og det tar lang tid før filmen pensler seg inn på det sporet du forventet i følge coveret på filmen. Dette minner dog litt om Pet Sematary i oppbygning, bare dårligere. Vi får den samme måten å skape en følelse for oss seere om at hunden er troende til hva som helst, og så får vi familien rundt Cujo som bare ser på ham slik de alltid har gjort, som en del av familien og som den snille hunden han var. Og litt etter litt, skjønner familien at hunden har endret seg og at han er syk og farlig.

Dette er også samme resepten som brukes i Haisommer og på mange måter ligner de to filmene også i konsept med måten alt er bygget på at en ny trussel kommer til et lokalsamfunn, her representert med en familie i stedet for øyfolka. Der haisommer fikk folk til å bli redd for haier, så gjorde Cujo det samme for at folk fikk skrekk for hunder. Cujo er en skrekkfilm av det gamle slaget og har en treg oppbygning som Haisommer også har, men limet i Cujo og måten filmen er laget på holder ikke samme klasse som Spielbergs film.

Regien er ved Lewis Teague. Han er ikke verdens mest komplette regissør, men dette er nok hans beste film i så måte og grunnen til at han fikk prøve seg på Nilens Juvel (Oppfølgeren av Romancing the Stone med Michael Douglas). Cujo er derimot en okei film med fotoarbeid som er duganes, men ingen mesterregi. Filmmusikken består av strykere og pianomusikk. Begge i skummel sammensetning med litt John Carpenter-aktig thrillermusikkblanding.

Filmen er ikke supert skrudd sammen, men på sitt beste er dette bra underholdende skrekk fra gylne tider. Det hele blir mer og mer skremmende fra midten og utover. Det er nok lett å bli redd for hunder etter å ha sett denne filmen. Scenene når hunden terroriserer mor og sønnen i bilen er ganske intense. Plottet er ganske enkelt, med et veldig snevert konsept med en hund med rabbies som går løs på folk. Hunden er bra sminket og ser terroriserende ut. Filmen er godt klippet i hundevoldsscenene og de er satt sammen og mye av grunnen til at denne filmen fungerer.

Konklusjon
Alt i alt er dette en litt varierende affære. Filmen får mer og spille på etter hvert, men starten er såpass tam at mange kanskje vil slå av før dette begynner å ta av. Oppbygningen i filmen er av det litt eldre slaget og det merkes på filmen. Dette begynner å dra på årene og har nok ikke samme gjennomslagskraft i dag som da dette kom både reint skrekkmessig og med tanke på sjarmen som filmen utstråler i forhold til tid den er laget under. For min del ble jeg nok noe skuffet, men ble såpass engasjert etter hvert i filmen at jeg skjønner at dette slo an da det kom. Derfor lar jeg tvilen komme filmen til gode og ruller en svak firer på terningen. Vil anbefale dette videre til de som enten så dette da de var ung eller vil se eldre skrekk inspirert av mesterforfatter Stephen King.