Vi følger tre svært begavede søsken som opplever stor suksess i ungdommen, men skuffelsene og problemene står i kø i voksenlivet. Hele familien kommer sammen på tilfeldig vis da faren deres Royal Tenenbaum forteller at han har kort tid igjen å leve og vil samle familien en siste gang. Det er bare det at ingen vil se eller høre noe til ham. Det fordi han forlot dem i ungdomsårene deres og de ikke har sett noe siden til ham. Dette blir dog Royals definitive forsøk på forsoning med familien han savner, selv om han har oppført seg ganske fandenivoldsk over for dem i fortiden…

Det hele er tilsynelatende basert på en roman, men det stemmer ikke helt, siden boken ikke eksisterer, men jeg har hørt at dette er fortalt på en måte som skal minne om den amerikanske forfatteren JD Salinger, og har også hentet inspirasjon fra store filmskapere som Orson Welles og Louis Malle. Men tilbake til selve filmen, som begynner med en nærmest legendarisk introduksjon av rollefigurene og familien Tenenbaum. Jeg fikk gåsehud under denne friske starten akkompagnert av Beatles ‘Hey Jude’. Royal er et rævhål og ingen liker ham. Han klarer dog å få familien til å samles rundt ham, selv om de avskyr ham av hele sitt hjerte. Det blir det mye snål komikk av den dysfunksjonelle familiefaren.

Regien er ved ingen ringere enn Wes Anderson. Særheten til Wes Anderson kommer virkelig til sin rett i filmen. Elsker de fortellende egenskapene hans. Fortellerstemmen føles magisk, uten at jeg går lei av den. Filmen har utrolig mange eksepsjonelle og kule detaljer ved seg som gjør dette helt utrolig kult å se. Du suger inn inntrykk visuelt med kostymer og produksjonsdesign med mye deilige kombinasjoner med farger.

Dette både morer og rører meg, er fascinerende sært og ubetalelig morsomt. Det at en film kan trykke på så mange knapper samtidig er en kunst å få til. Jeg blir virkelig engasjert i denne familien og selv om historien i seg selv ikke er så stort å rope hurra for, så underholder filmen til det maksimale. Detaljene går i alt fra Dalmantinermus som dukker opp hele veien i filmen.

Det er mange kjente skuespillere i filmen og skuespillerne får mye å spille på. Det er flere Wes Anderson-ynglinger her som Bill Murray, Owen Wilson og Luke Wilson. Ellers får vi Gene Hackman i en kul rolle, litt utenom det vanlige. Her er han mer uspiselig enn vi vanligvis ser ham, men Hackman er en kamelon og passer godt inn i filmen. Av andre kjente navn får vi Gwyneth Paltrow, Anjelica Huston og Ben Stiller, som alle kler godt sine roller i filmen.

Wes Anderson er en filmkunstner av rang og dette er en perfekt filmfortelling og introdusering av en familie noe utenom det vanlige. Det du får skaper følelser i deg og du ler og får en liten tåre i øyekroken i ny og ne. Filmen holder ikke et høyt tempo fortellermessig, men likevel føles dette svært fornøyelig. Likevel er dette aller best i starten som er meget magisk. Det er også mye å kjenne seg igjen i, selv i det sære. Det er alltid noen du kjenner eller deg selv som er lignende til noen i familien Tenenbam.

Konklusjon
Allerede i mitt første gjennomsyn av filmen nå, så kan jeg si at dette på mange måter er min ynglingsfilm av Wes Anderson som ikke er animert. Filmen tar deg med på litt av en reise og et besøk inn i en fargerik familie med sine problemer, lyse og mørke sider. Jeg liker kombinasjonen mellom at det skjer mye og all humoren som ligger å lurer hele veien som deilig krydder. Det du får er både modent, fandenivoldsk, humoristisk og herlig om hverandre.

Filmen er både å anbefale om man liker lystige dramaer, komedier eller bare vil ha en god filmatisk opplevelse av en av de store filmeksentrikerskaperne som finnes der ute. Det gjør dette til et av Wes Andersons største verk, og det sier ikke minst like mye om Anderson som har produsert mye kvalitet som forlyster både publikum og kritikerne i samme åndedrag. Full pott fra meg i en film jeg elsket å se.