---

Terningkast:


Ingress:

Vi følger seks historier som på snedig vis blir flettet sammen. Du får fortvilte mennesker som lever i Wiens forsteder. I det varmen brenner oss, får vi se folka i filmen forvandles til kjøtere og alt går surt i hundedagene som følger i denne varme sommeropphetningen der ingen koser seg og alle irriterer seg over det rundt deres livspartner og ellers naboene og de som de må leve rundt…

Anmeldelse:

Det er mye dårlig stemning i starten. Vi får se krangling, alkohol, sex og varme. Filmen klipper mellom slaraffenliv i solen med sommerfølelselyd og til svarte bilder uten lyd. En ganske spesiell måte å bruke lyd og stillhet om hverandre på. Her svetter folk i varmen. Du får noen orgiescener i filmen som kommer helt uten forvarsel. Vi ser en eldre kraftig mann som er irritert på at naboen krangler og setter på gressklipperen for å få ro fra naboene.

Det er spennende å oppleve nye regissører og Ulrich Seidl har en veldig spesiell tilnærming til hva han ønsker at en film kan romme. Fotoet er ganske forseggjort. Det er mye bruk av kunstnerisk håndholdt kamera og noen faste kamerashots med lite som skjer i bildet. Filmen er godt laget, men er skapt i det typiske alternative landskapet der kunstfilmen møter filmpublikummet til en typisk filmfestival. Det ser vi også igjen i det at denne gjorde det bra på BIFF i 2002, der vant filmen beste film på BIFF. Når filmen stormer som helst er dette sykt merkelig tilstandsrapport. Du hører fyllesang akkompagnert av en som prøver seg på operafilm.

Det er generelt sett uggen stemning gjennom filmen. Det er lite handling, bare masse ting som skjer. Filmen omhandler eldre, middelaldrende og unge folk. Dette er ganske vanlige folk og ikke noen utpreget filmskjønnheter. Vi observerer og kikker inn hos en del forskjellige folk uten at filmen har en helhetlig historie, men heller mer en stemningsrapport fra et nabolag. Filmen føles også skitten til tider. Det er en del nakenhet i filmen og litt drøye scener som var lite utbredt på film rundt 2000-skiftet. Filmen føles ganske hversdagsfølelse av å se. Du føler du er med på det som skjer som en del av gjengen. Det er bare det at det er en del forskjellige typer folk vi møter, der du ikke liker alle.

Filmen er et skikkelig saktegående drama. Vi følger forskjellige folk i passe doser. De har alle sitt å stri med i varmen og det er en rød tråd i hva filmen omhandler mer enn at man følger de man observerer noe særlig fremover. Vi kommer dog litt tett på noen av dem vi følger, men jeg tror at den jevne mann i gaten ville kjedet seg halvt i hjel her og skreket etter mer Marvel istedet for det man får servert. Men filmen har en del utrolig morsomme scener der man ler av at dette er direkte rart og merkelig som få andre filmer. Dette er så sært at det blir morsomt og noen ting draes også veldig langt i å gi oss ting den jevne seer gjerne synes føles litt usmakelig eller erotisk traust i en retning få tennes av.

Konklusjon
Filmen er herlig sær, men har ikke det helt geniale preget som jeg søker, selv om den langt på vei tørr å ta sine egne veier og står for de selv om filmen sikkert ikke fenger vanlige kinogjengere, og da heller blir en nærmere hit i Festivalfilmland. Det er for meg litt vanskelig å rulle terning på filmen. Fordi jeg liker dette langt på vei, men føler at filmen føles noe for langtekkelig i de drygeste partiene.

Føler heller ikke at filmen snakker helt til meg og jeg klarer ikke helt å relatere noe særlig til de vi følger på lerretet. Filmen var for meg best i starten og den siste halvtimen. Der kommer uhyggen mer til sin rett, selv om uhyggen i seg selv føles litt for hverdagslig til at den skal løftes frem i min bok. Det som også trekker opp er at filmen er direkte solid laget, selv om innholdet nok har mye å gå på for å blåse meg av banen i samme åndedrag.

Føler heller at filmskaperen går sin helt egen vei og lager en kompromissløs film, men han mister meg litt på veien i filmens helt egen evne til å bli for sær for sitt eget beste. Likevel er dette langt på vei en solid film som for det rette publikumet kan være en skikkelig vinner. Ingen skal i alle fall si at dette ikke påvirker deg på noe vis. Denne filmen har sikkert like mange meninger om seg som det finnes folk i Norge, og det i seg selv er litt gøy å oppleve. Jeg kjemper for filmskapere som tørr å utfordre oss, og Ulrich Seidl er en slik filmskaper.