---

Ingress:

Alt starter i Paris i 1942. Frankrike er okkupert av nazi-Tyskland, som påvirker innenfor alle samfunnslag, også kulturen. Vi følger et teater der teatersjefen må trekke seg tilbake fordi han er av jødisk avstemming. Han avleverer da kontrollen over det kjære teateret sitt til hans hustru, skuespilleren Marion. I det vi entrer handlingen, ansetter Marion den unge karismatiske skuespilleren Bernard Granger. Han er tiltenkt hovedrollen i et svært viktig stykke for teaterets eksistens. Og med den nye skuespilleren om bord blir det også drama i kulissene som engasjerer hele miljøet og skaper dristige bølger som kan velte alt de kjemper for…

Anmeldelse:

Regien er ved den franske mesterregissøren, François Truffaut, som står bak andre kritikerroste filmer som ‘De 400 Slagene’ (1959), ‘To menn og en kvinne’ (1962) og ‘Day for Night’ (1973). Truffaut viser også med ‘Last Metro’ at han kan lage god film også på 1980-tallet. Regien er god og mot slutten er det noen grep der man ikke helt vet hva som er del av teaterstykket og hva som er del av virkeligheten, selv om ting blir avslørt og klart fortalt. Filmen er flott fotografert med varme og en høstrød glød i bildet som man legger godt merket til når man ser.

Settingen er andre verdenskrig. Filmen sentreres rundt teateret. Nazistene har grepet kulturen og styrer den med jernhånd. Teateret speiler samfunnet og den påvirkningen de har fra okkupasjonsmakten. Jøde eller ikke jøde? Det er det store spørsmålet, i alle fall om man er skuespiller og teaterarbeider under naziststyret. Alt blir for det meste sett fra innsiden av teateret med få unntak. Teateret utvikler seg synkront med situasjonen i krigen. Det er med andre ord mye som skjer i kulissene.

Skuespillet er meget patent. I front finner vi en brennende og engasjert ung skuespiller. Det er litt kult å få servert en engasjert teaterskuespiller spilt av en sulten Gérard Depardieu. I filmen viser også Depardieu litt av sin storhet som skuespiller og beviser hvorfor han er viden kjent, også langt utenfor Frankrikes grenser. Men de andre skuespillerne gjør også jobben sin og Catherine Deneuve er solid i den andre hovedrollen.

Filmen er relativt grei å følge og føles ikke tung til fremmedspråklig film om det kunstneriske landskapet å være. Til tross for krig er det relativt lystig stemning og det er ikke en mørk eller depressiv stemning over hverken handling eller utførelse. Med andre ord er krigen mer i bakgrunnen, selv om den påvirker handlingen litt og setter premissene for det som skjer. Derimot møter de ikke mye problemer og nazistene føles som lite fremtredende statister i filmen. Slutten er også svært spesiell og forteller hvordan det går med en rekke av de vi fulgte.

Konklusjon
Alt i alt er dette en film som fascinerer meg å se. Den har et flott formspråk og er ikke så mørk som du forventer av en film om et teater i andre verdenskrig med jøder med i handlingen. Dette er også regissør François Truffauts farvel med filmindustrien og han setter med dette et relativt solid punktum i en lang karriere. Filmen er dog en film som skiller seg mye ut fra det Hollywood kommer med. Dette er mer kunstnerisk lekent og med en friskhet i verket som gjør at dette blir en annerledes krigsfilm det er vanskelig å plassere helt hvor hører hjemme. Men jeg likte det jeg så og filmen er absolutt å anbefale om man ønsker å se noe som skiller seg litt ut, uten at det blir for pessimistisk og mørkt. Hele filmen kan også sees som en personlig kommentar fra Truffaut til det kunstneriske samfunnet.