Vi skal tilbake på besøk til høyfjellshotellet Hurumhei. Der står påsken for døren og de har som vanlig høye ambisjoner om å bli årets påskehotell. Det er en tittel deres sjef, Blom, har vunnet 4 år på rad og ønsker å få den femte seieren i rekken.

Hotell-lederen på Hurumhei høyfjellshotell heter Poppe og ønsker å drive hotell på samme måten som sin forfar Poppe gjorde i sine glansdager på 1950-tallet. Men det er bare det at verden har gått fremover siden den gang og påsketuristene har endret seg til å bli litt av et fyllerølp.

Blom er ikke særlig glad i eldre måter å drive hotell på, og særlig ikke når de ikke er forenelig med å tilfredsstille gjestene og deres nye livsvaner. Og like før Blom skal til å sette hardt mot hardt, så dør han av hjertestans. Og siden staben på hotellet gjerne vil ha sine lovede påskebonuser, så tenker de at det ikke kan skade å late som Blom fremdeles er i livet.

Det skaper en god del forklaringsproblemer når Blom ikke kan snakke for seg selv lenger, og samtidig prøver alle å bli årets påskehotell. Men det er ikke lett når alle gjestene har så ulike behov og det stadig blir flere problemer i horisonten…

Dette er ingen gjeninnspilling av filmen fra 1957, men heller en film som tar plass en del generasjoner etterpå. Filmen har en del referanser til filmen fra 1957 og har en direkte link med Leif Justers stemme og forfar til hovedrollefiguren. Det hele er løst som en ny film som skildrer påsken slik den er i dag på høyfjellet, og det er en hverdag som ikke speiler den fra originalen på andre punkter at det skjer mye forviklinger og gøyale forvekslinger og problemer. Med andre ord viser det seg at det ikke er blitt noe enklere å drive et høyfjellshotell i dag enn det var i 1957.

Det blir også linker til mange andre filmer som heftig låning fra Weekend at Bernie’s. Og det elementet med en død person som må holdes levende er ganske gøyalt, selv om det er vanskelig å gjøre særlig troverdig innenfor sitt eget univers. Likevel er denne filmen så gjennomført tullete og herlig leken på alle punkter i det øyemed å underholde maksimalt. Så får det heller være at historiefortellingen ikke er særlig original og ingen ‘kriser’ sitter særlig løst.

Det er noe litt befriende med slike komedier som dette. Med det mener jeg at filmen lar seg helt slippe seg løs og tillater seg å gå alle veier. Den første filmen var en klassiker av dimensjoner, men også en folkekomedie, og det prøver også denne nye filmen å etterstrebe, så får det heller være at ikke alle kritikerne lot seg rive med like mye av filmen og kritiserer den for å være lite oppfinnsom. Jeg synes heller ikke dette var noen innertier eller at filmen går nye veier, men den er morsom og jeg ler litt av dette.

Regien er ved Petter Holmsen, som er mest kjent for denne filmen og for regi og serieskaper på Post Mortem: Ingen dør i Skarnes fra 2021. Holmsen løser Fjolls til fjells alla 2020 på greit folkelig vis, men verken manus av Karsten Fullu, filmakeriet eller effekter for øvrig er av noe veldig høy klasse, men mye kan nok forsvares av et ikke alt for høyt budsjett.

Skuespillerne gjør en relativt god jobb. Herbert Nordrum leverer i hovedrollen og får med seg rutinerte skuespillere som Bjarte Hjelmeland, Nils Vogt, Anette Hoff, Nader Khademi og Christian Skolmen, og sistnevnte er nok den som leverer den beste rollen i filmen som den smålige hytteeieren som snylter på alt og alle.

Konklusjon
Jeg ble faktisk litt positivt overrasket over hva filmen gav meg, og jeg fikk litt vibber til de mange lette komediene fra 1990-tallet, som jeg føler er blitt litt borte i det nyere og mer seriøse landskapet av flinkiskomedier.

Likevel bedømmer jeg filmen opp mot alle komedier som er laget og som film er den ikke allverdens, men den klarer å få meg til å le, og det hjelper på om du er i godt lag med likesinnede og lettkledde folk når du ser dette.

Og det at underholdningsviljen er stor, teller for en del. Det gjør at jeg ruller en treer på terningen for en film som lander greit i det komiske landskapet, men uten å sette skikkelig spor etter seg for fremtiden. Med andre ord ble dette ikke en film man kommer til å huske på i samme åndedrag som 1957-versjonen, når man snakker om norsk filmhistorie.