Dette tar deg med på en reise inn i Chirag og Magdis verden. De er to av norges største popstjerner som kjøper et teater for å skape et vilt show for fansen som de skal fremføre for 100 heldige dedikerte følgere. De kaller det for et ‘immersive show’ som viser seg å bli mer strevsomt og ambisiøst enn de først trodde. Prosjektet kostet dem nesten både vennskapet og det å bli bankrupt. Gjennom filmen får vi tett på gutta i denne kreative prosessen…

Dokumentaren begynner med å pumpe ut klipp fra TV-innslag med Carpe Diem fra nyheter, aktualitetsmagasiner og talkshows og andre programmer for barn og unge. De er bestevenner og del av et av Norges mest kjente og kjære rappgruppe gjennom tidene.

Og etter at filmen har begynt med å sette Carpe Diem på kartet, så går vi mer til nåtid der vi følger gutta der de holder på med showet sitt. Det blir et show med mye uenigheter og utfordringer for gutta å enes om hva de egentlig skal ende opp med å skape. Og de har også en grunnleggende forskjellig innstilling til hvordan de skal lande der den ene liker at ting kan ha en mening, imens den andre ikke er så nøye på om alt blir forstått.

Handlingen er i seg selv ganske sær og sentreres rundt dette kunstprosjketet de skal gi fansen. For min del er det en god del armer og bein i dokumentaren og det virker som om kunstprosjektet går alle veier med stort kaospreg. Filmen velskler mellom å gå litt tilbake i tid og mimre og samt å skape kunstprosjektet. Dette fokuset virker i seg selv ganske rotete.

Jeg tror ikke denne filmen hadde fungert med noen andre popstjerner enn Carpe Diem. Det fordi dette ikke er blant de mest snåle og sære dokumentarene jeg har sett. Det er ikke alt jeg ser som jeg skjønner helt hva som egentlig foregår. Tittelen heter VEGG VEGG VEGG og et sitat fra filmen der en av gutta skal beskrive et rom til kunstprosjektet.

Regien på dokumentaren er gjort av Tommy Gulliksen og Erik Treimann. De har fått en rekke klipp i fanget som de har skapt en hel dokumentarfilm av med musikk fra Carpe Diem og der man kommer tettere på gutta, og vi får se og høre hvordan de ser på musikken, vennskapet, kunsten og bakgrunnen sin. Føler at Gulliksen og Treimann har vært gode på å få en viss helhet i dokumentaren, selv om det kunstneriske aspektet som refereres går undertegnete helt over hodet en del ganger.

Konklusjon
Jeg er nok ikke helt målgruppen til filmen og har ikke akkurat et ikonisk forhold til Carpe Diem, selv om jeg anerkjenner at de har en del kule og fengende låter. Derfor ble mitt inntrykk av filmen litt todelt.

Likte nok best den delen der vi får lære om gruppen og kommer tett på gutta, heller enn å flyte inn i det uoversiktlige kunstprosjektet som det er vanskelig å skjønne seg helt på. Men det som driver gutta i Carpe Diem gjennom prosjektet er at de skal gi fansen noe helt unikt som aldri har blitt gjort før.

Dokumentaren blir også ganske morsom når gutta tar helt av og blir frustrert på hverandre. Men til tross for mye interessant og solid innhold, å så blir dette ikke like magisk hele veien. Det fordi inntrykket snues til litt langdrygt til tider og muligens noe som føles mer for popfansen enn den jevne dokumentarfilmtitter.

Midtveis i dokumentaren er jeg ikke like solgt, men jo mer dette nærmer seg slutten, glimter det litt til igjen. Da faller en del røde tråder på plass og dokumentaren får mer driv og 'flow'. Det gjør at jeg får et mer helhelig inntrykk av dokumentaren, selv om veien til målet var litt traust og uoversiktlig til tider.