---

Ingress:

Vi følger finansherrene Adam, Henrik, Jeppe og William. De fire i front henger sammen støtt og stadig og passer på hverandre, når de andre kommer opp i bråk eller stry, og det gjør de jo alle sammen ganske ofte. Det fordi de er en gjeng med store drittunger som lever av å få alt som de vil. De tjente sine første 100 millioner før de bikket tredve og hadde gjort alt som ‘vanlige’ folk bruker et helt liv på å oppnå og 'mere' til. For å bruke et dataspillbegrep så spiller de livet med koder og runder selve ‘livet’ før alle andre og før de skjønner hva selve livet handler om…

Anmeldelse:

Når man ser hva serien handler om var jeg mildt sagt skeptisk til om Exit kunne være en serie for meg, men til min store forundring fant jeg den meget interessant. Det fordi den fikk meg til å filosofere over mitt eget liv. Hva som gjør meg lykkelig og hvordan disse finansfolka som har alle penger i verden og likevel sliter med tomhet i livet. De er konger på haugen og føler de eier de rundt seg. Om noen ypper seg så smeller det og de vil alltid vinne, fordi om de kommer opp i noe kriminelt så har de de beste advokatene til å sno seg unna. Du får også referanser til Gordon Gekko i Wall Street fra 1987 med ‘Greed is Good!’.

Du kommer tett på de fire i front. Finansfolka har et evig jag etter penger og penger er det eneste de sier er ekte. Penger er deres religion. De har alle familie, men sliter med å bruke tid sammen med dem. Da sier de at de kjeder seg og tiden går sakte og for å drepe det verste så må de drikke syr vin eller annet luksus for å ‘overleve’ stunden. For dem er livet å bruke penger og tjene dem og jobbe mye. De trenger koner som statussymbol, men er ikke trofast med dem, fordi de ikke klarer å holde seg unna horer, kokain og annet i hverdagen som skal representere krydder i det ellers så kjedsomme livet de lever. Det er også et aspekt i hvordan familien rundt disse finansfolka har det og opplever det å leve med disse selvsentrerte kapitalelitene.

Serien bygger på noen intervjuer med med fire faktiske finansmenn våren 2017. Da fortalte de fire mennene fra Oslos finansmiljø sine historier. Serien er basert på disse historiene og oppfølgende samtaler med mennesker knyttet til miljøet. Manuset er pennført av Øystein Karlsen, best kjent fra Dag. Karlsen har også regien på produksjonen. Og selv om dette ikke er helt autentisk, så er det et ekte tankekors at det bygger på faktiske hendelser og historier. Vi skjønner raskt at disse finansfolka har klart å være så kynisk at de har skapt store verdier og så klarer de ikke å skjønne verdien av livet sitt på samme tid og hva som egentlig betyr noe i den store sammenhengen.

Hver eneste episode har mange syke historier der den ene overgår den andre hver gang. Det er en sårhet i det som skjer. Særlig i bedraget som finansherrene utfører overfor familien sin. Det er akkurat som om de spiller et skuespill som from på hjemmebane og er totalt rævhål egentlig. Men de er gode på å tjene penger. Det kan ingen ta fra dem. Serien er solid sydd sammen og scenografi og kostymer spiller virkelig på lag med innholdet. Skuespillet er også på topp.

De fire i front passet utmerket bra i sine roller, og da særlig Simon J. Berger, Tobias Santelmann og Jon Øigarden. Pål Sverre Hagen er en dyktig skuespiller, men han ser for lite slesk ut til å passe inn, selv om han spiller den mørkeste rollen her. Likevel vokser rollen til Pål Sverre Hagen på seg etter hvert som den går inn i det psykiske landskapet og da skjønner jeg absolutt hvorfor en skuespiller som han er valgt inn i rollen der han kan da gi 100 prosent. Ellers finner vi også Agnes Kittelsen i en utpreget birolle som finansfrue på jakt etter å få barn med den steriliserte ektemannen som later som om han kan få barn.

Konklusjon
Serien er fandenivolsk og har en viss ironisk humorsnert i de mørke poengene. Denne sårt tiltrengte humoren er noe som serien sårt trenger for at vi skal overleve innholdet og ikke bare synes dette er alt for bikket over. Jeg får en god distanse til innholdet, men det er likevel både interessant og litt underholdende å få servert disse drøye røverhistoriene med faktisk noe rot i virkeligheten.

Derfor føler du faktisk at du på en måte kommer litt på innsiden i dette overfladiske finansmiljøet som i seg selv er så langt fra oss. Det er faktisk slik at dette mest minner om slik Patrick Bateman fra American Psycho har det. Med andre ord er dette en serie med innhold i det svært mørke landskapet der heftig løgn og voldsomt bedrag blir det letteste i materiet.

Jeg synes serien er fascinerende skrudd sammen og selv om det er en del sexscener, så er det nok dramaet og historiefortellingen som driver dette mest fremover. Alt det andre er mer rekvisitter og nødvendige rekvisitter som skal til for å gjøre alt realistisk hedonismens navn. Det er vanskelig å rulle terning på denne første sesongen, men dette er så lite politisk korrekt og står på en måte i stor kontrast med slik samfunnet ellers er og virker, at dette føles som svært eksotisk, og da særlig i norsk målestokk.

Aldri før har en serie i Norge gått så langt og dette kommer fra NRK selv. Liker problematikken i serien og dit dette dras etter hvert med det heftige psykologiske spillet og kampen for å beholde glansbildet. Først er alt harmoni og så kommer det mørke mer og mer. Selv ikke finansfolka seg i mellom har stikk til hverandre som de prøver uten å bli avslørt.

Om du ikke har sett Exit så vet du litt av hva du kan forvente deg etter å ha lest dette, selv om det meste ikke er avslørt og jeg bare har skrapet overflaten i beskrivelsen av hva serien egentlig rommer av drøyheter. Men dramaet i serien er mesterlig lagt opp med et gjennomarbeidet mesterlig manus som gir grobunn for mye ettertanke og drama i mørket.

Det å se Exit er som en berg og dalbane. Først er det gøy og man morer seg, så blir det hele mer ubehagelig og man ser at dette ikke er like fornøyelig. Jeg merker at jeg misliker dem i front mer og mer utover i sesongen. Det er vanskelig for meg å se dem bedra sine familier. Med det føler jeg på den samme tomheten når de driter i sine familier, som finansfolka føler når alt i livet er gjort og opplevd. Men det er heldigvis perioder der finansfolka får som fortjent og det aspektet liker jeg langt bedre enn det motsatte når de holder på slik.