Vi følger alenemoren Annie som bor sammen med sine tre sønner etter at ektemannen er død. Hun er et medium som spore ondskap og se ting andre ikke kan. Mange rundt henne er redd henne og mener hun oppfører seg som en heks. Etter hvert involveres hun i en kriminalsak der en kvinne blir myrdet.

Ugjerningene splitter den lille byen og sannheten er ikke lett å spore. Men Annie dykker ned i morderens verden der hun ikke vet hvor veien fører hen. Det er farlige saker der hun ikke vet om hun vil komme til bunns i saken eller ende opp som morderens kommende offer…

Jeg er i utgangspunktet ikke så interessert i det overnaturlige hjørnet, da det virker å være mye lumsk der, og programmer som Åndenes Makt kjeder livet av meg. Derfor var jeg svært skeptisk til filmen. Heldigvis er filmen proft laget uten for mye føleri. Og det som begynner som et seigt drama beveger seg litt mer over i skrekkvibber etter hvert. Filmen omhandler uansett en kvinne med spesielle krefter som føle ondskap.

Det bugner over av solide skuespillere i filmen. I hovedrollen finner vi Cate Blanchett som storspiller. I de mindre rollene rundt Blanchett møter vi storheter som Keanu Reeves fra Matrix i en truende ond rolle. Du får også se Katie Holmes fra Batman Begins og Hilary Swank fra Hilary Swank. I tillegg får du andre mindre kjente fjes som Giovanni Ribisi, Greg Kinnear og J.K. Simmons, for å nevne noen.

Til tross for at filmen ikke har det beste plottet, så har dette en del å spille på likevel. Filmen leverer på flere plan og dramaseansene leverer varene med store skuespillere som leverer varene. Filmen har også en del skrekkscener som preger filmen på spennende vis. Noen av dem hopper man litt i stolen av, selv om dette aldri blir i nærheten av noe hardcore horror, heller lettere Hollywoodskrekk med fokus på å binde skuespillet og historien sammen, heller enn å skremme oss skikkelig.

Regien er ved Sam Raimi, best kjent for Spider-Man-filmene og Evil Dead. Raimi er god på å skape skrekk med stemning i og det klarer denne filmen virkelig å levere til tider. Fotoet er tidvis mesterlig gjennomført. Blant annet elsker jeg en scene der Greg Kinners rollefigur står ute og snakker med hovedrolleinnehaver Blanchet på en terrasse imens månen lyser mot dem i kveldingen. En del av fotoet og klippingen går mer eller mindre sømløst. Du får flere scener med klipp fra Blanchetts engstelige ansikt og over i andre mørkere saker.

Konklusjon
Jeg husket at jeg likte filmen langt bedre da den kom enn i dette gjensynet. Filmen føles dog aldri dårlig, men det er laget så mange seriemorderfilmer og noen er bedre enn andre. The Gift skiller seg dog litt ut i mengden, selv om den ikke fremstår som noen mesterverk som David Finchers Seven fra 1995, så føles dette som en gjennomført psykologisk thriller med en del uhygge i.

Noen ganger føler jeg filmens historie blir for grunn og jeg trekkes ikke nok inn i filmens uhygge og spenning. Dette blir mørkere og mørkere, og jo mer vi nærmer oss slutten, jo mer grøss får vi. Starten er mer drama og slutten mer av slik skrekk Sam Raimi er viden kjent for. Selve inntrykket av slutten er dog litt ned igjen i en litt for tradisjonell ende på visen.