Vi følger Yamamoto, som er en svært brutal og erfaren japansk gangster og medlem av det såkalte Yakuza. Etter Yamamoto har gått for hardt til verks i Japan, må han rømme til Los Angeles, der hans bror bor. Men Yamamoto sliter med å tilpasse seg det nye livet i USA og han setter hardt mot hardt med hver minste tegn på motstand. Det gjør at det ene tar det andre og snart er han og hans brors venner i krig med bander i nærmiljøet…

Filmen er godt sydd sammen i krysningen mellom japansk og vestlig kultur. Japanerne er veldig stillferdig og snakker mye en og en imens de andre hører. Kitano spiller en litt ustabil type og en tikkende bombe. Vi følger Yakuzaen, som er en japansk mafia. Han drar til Amerika der hans yngste bror bor etter at han ble for brysom for mafiaen i Japan. Alt begynner i USA der vi følger Kitano i Amerika. Han er svært voldelig med de rundt ham og viser ingen nåde. Han fremstår som en litt mystisk og gåte av en kar. Deretter går filmen tilbake i tid og beskriver det som skjedde i Japan før han kom til Amerika. For så å hoppe tilbake til Los Angeles igjen.

Alt er regissert av Takeshi Kitano, som er en japansk multikunstner av rang. Han er superkjendis og er programleder, kunstner, regissør og skuespiller i Japan. Personlig kjenner jeg ham best fra filmlerretet der jeg stiftet bekjentskap med ham på 1990-tallet gjennom at jeg så hans film Violent Cop fra 1989. Kitano har en helt egen stil i sine filmer som ofte er en blanding mellom voldelig action i små doser og drama. Han spiller ofte selv i sine filmer, som han også gjør i Brother. Her spiller han rolig og avbalansert men drøy som rollefigur med utpreget voldsbruk. Ganske typisk rolle til Kitano å være.

Du får mye stillferdige scener i filmen der det er lite dialog og vi følger det som skjer med lange scener med rolig musikk. Det gjør mye med stemningen i filmen at ting er veldig nedpå. Dette oppleves som veldig spesielt og skiller seg bra ut i mengden som et voldelig drama som beskriver kulturforskjeller.

Mye føles ganske snålt og merkelig mørkt og humoristisk på samme tid. Det er mye voldelig handling som føles svært underholdende og overraskende på samme tid. Med andre ord er dette Kitano på sitt mest særegne. Det blir flere absurde scener der Kitano har fucket opp øyet til en av brorens venner og møter på ham senere da de blir nødt til å bruke tid sammen. Dette beskriver drøyheten i filmen og den sære og mørke humoren som oppstår i det punktet. Kitanos rollefigur tar med seg de dårlige vanene sine til USA og det skaper mye trøbbel for broren.

Filmen er solid laget i alle ledd og fremstår som både underholdende og kunstnerisk på samme tid. Musikken er ganske Japansk i samme stil som Chihiro og heksene bare uten sang og bare instrumental. Det er mange kule kameravinkler i filmen og noen kunstneriske pauser underveis, som med papirflyet som er kastet ut av en skyskraper og flyter på vinden nedover mellom bygningene.

Voldsscenene er voldsomme, men svært korte og ‘on point’. Den vestlige ‘touchen’ på filmen gjør dette til en film som føles spesiell også i Kitanos filmografi. Kitano er ganske tyst i filmen og sier knapt noe, men han spiller godt og er der med sin karismatiske tilstedeværelse. Det er mye skyting uten at politiet blander seg, filmen forklarer dette med å at de har kjøpt seg litt politistøtte. Jeg må se litt bort i enkelte scener der fingrer kuttes av og innvoller tyter ut.

Konklusjon
Alt i alt er dette et helsprøtt actiondrama med litt samuraiaktige kodekser i filmen. Du får virkelig se hvordan det går når man setter hardt mot hardt, slik at man ikke vet hvor dette vil ende. Dette ligner litt på en moderne Gudfarenfilm. Det er en del kunstneriske scener og måter å fortelle selv de mer actionbaserte scenene på. Som at vi ser lys av våpen i natten i et dødt fjes og lignende. Du får noen relativt lange tagninger i mange scener. Dette er litt av stilen i filmen og er med på å dra ting litt ut på fiffig vis som skaper særpreg i filmen.

Alt dette viser at Kitano har mye å fare med som filmskaper også ut over å spille hovedrollen i filmen. Det er også en viss moral i filmen og jeg liker dit slutten tar oss, uten å avsløre for mye. I det store og det hele likte jeg filmen relativt godt. Den har også vokst litt på seg etter at jeg så den ferdig. Med andre ord er dette en temmelig vellykket ‘vestlig’ film for Kitano, som et samarbeid mellom USA, Storbritannia og Japan.