---

Terningkast:


Ingress:

Han er gatemusiker og har en komponist i magen. Han har en ekskjæreste som forlot ham og han sørger over tapt kjærlighet. En dag møter han en ung kvinne som han snakker med. De henger mer og mer sammen, men hun er gift og har et barn med en annen. Men ektemannen er flyttet fra byen og forholdet er over. Han planlegger å spille inn en CD og dra til London for å få kjæresten sin tilbake. Men den nye jenta og han blir mer og mer knyttet sammen. Så får vi se hvordan denne kjærlighetssangen ender…

Anmeldelse:

Ballet starter med gitarspill og sang. En lumsk person kommer nær pengene og gatemusikanten sier han skal bakke unna. Det ender selvsagt med at den lumske mannen stikker av med pengene, med gatemusikanten hakk i hel gjennom hele byen. Han får tak i pengene igjen og den lumske mannen sier unnskyld. Han er gatemusikanten som ikke tjener mye, men en dag møter han en kvinne på gaten som begynner å snakke med ham. Kvinnen viser seg at hun er pianist og søt og komplisert musikk oppstår…

Filmen er enkelt laget med lite lyd og mest en gatemikrofon, gitarspill og sang. Det hele er ganske dokumentarisk fotografert og skapt. Det dokumentariske preget føler at vi blir en del av gaten og gatesangerens verden. Alt i filmen er sett fra en gatemusikants vis. Han gjør mest av det han er god på og det er å spille gitar og synge. Han har laget en egen låt som han fremfører sammen med kvinnen han møter i en pianobutikk.

Det er en utrolig enkel historie og handling i filmen, men likevel formidler filmen mye unik musikantstemning med hjertet på utsiden av dressen. Dette er ekstremt rendyrket. Du får en naken, men sår film om en som lever for musikk. Han nærmest snakker med gitaren og sangen. Du får en vakker kjærlighetshistorie i filmen, selv om det ikke er opplagt hvordan dette vil ende. Jeg liker også skuespillet i filmen, Markéta Irglová er veldig søt og har en varm utrstråling i filmen, og Glen Hansard både spiller og synger solid som hovedrollen i filmen.

Dette føltes nesten litt dogmefilmaktig. Alt føles veldig nedpå hele veien og er gjennomført på herlig vis til tross for enkle midler. Han prøver alt han kan å få snøret i bånn, men hun holder litt igjen. Hun har en datter og en mor og forsørge. Det er veldig mye musikk i filmen. Dette er en fin liten film som treffer en rett i hjerteroten med sin såre musikk med en del følelser med på kjøpet. I filmen synges det mer enn de snakker. Med andre ord føles dette litt som en gatemusikantmusikal.

Konklusjon
Det er også litt spesielt at hovedrollefigurene ikke har noe navn som nevnes i filmen. Det sier litt om enkelheten i filmen. Her må du bare være tilstede i øyeblikket, nyte musikken og se hva som skjer. Filmen er på magisk vis ganske treffende og nedpå underholdende. Med andre ord viser filmen at man kan lage store filmillusjoner med enkle midler og med stor entusiasme og pågangsmot. Jeg kan ikke annet enn å applaudere denne nydelige filmen med den utrolig vakre musikken som vant Oscar for beste filmlåt.