( + )

Året er 1971. Vi følger journalist Raoul Duke og hans advokat doktor Gonzo. De drar til Las Vegas for å dekke et motorsykkelløp i ørkenen. Men etter at en sandstorm herjer, er det ingenting å se for de to herrene. I stedet velger de dopens verden der de eksperimenterer med ulike narkotiske stoffer og ser hvor dette tar dem. Det blir en beslutning som drar dem inn i et syretripplandskap, der det er vanskelig å vite hva de egentlig opplever, i alle fall i den virkelige verden…

Dette er en film som er ganske kjent. Filmen begynner på en merkelig måte. Vi blir dratt inn i forfatter Hunter S. Thompsons dopunivers der narko og roadtrip går hånd i hånd på landeveien i ødemarken. Filmen inneholder mye galskap og absurditeter i en film som føles så syretrippaktig at den føles ganske frisk og underholdende på sitt helt egne vis. En film som man knapt vet hva man egentlig opplever og rollefigurer som aldri er med i den virkelige verden, men heller lever livet som om alt de opplever er en vill fest som aldri tar slutt.

Filmen er regissert av Terry Gilliam. Han er Monty Phyton-medlemmet som også har regissert en hel del rekke kunstneriske filmer med stor suksess. Undertegnede har stor sansen for mange av Gilliams filmer og derfor var det på tide at jeg fikk tettet dette flaue hullet i hans filmografi. Filmen har en bra visuell stil med mye farger og en varm glød som passer godt for å piske opp stemningen i filmen. Dette er ganske så surrealistisk til tider og rollefigurene er helt ute til tider. Barscenen med reptilene er sykt artig og helt ute å kjører. Alt er gjort med herlige praktiske effekter og med et visuelt glimt i øyet. Det er flere slike scener i filmen der regissør virkelig briljerer.

I hovedrollen finner vi Johnny Depp i en rolle han tar veldig av i og spiller en nærmest tegneseriefigur. Noe av grunnen til at rollefiguren oppføres så snål er at han er så dopet med røyken konstant i munnviken og ellers snøvler seg gjennom filmen og leverer også en fortellerstemme som guider oss gjennom det som skjer. Ingen skal i alle fall si at ikke Depp går inn i rollen sin, selv om denne rolleprestasjonen sikkert famler i alt fra genial til svært slitsom, alt ettersom hvilket øye som ser. Den andre hovedrollen blir spilt av ingen ringere enn Benicio Del Toro, som gjør en solid innsats i filmen som Doktor Gonzo. Av andre skuespillere treffer vi Spidermanynglingen, Tobey Maguire, som også leverer en ganske skrudd rolle.

Fortellingen begynner rett på og har et meget bra driv der ting bare tar mer og mer av utover i filmen. Alt er også badet i en meget sort humor som gjennomsyrer filmen. Vi blir med de to rollefigurene i front i det de nærmest krabber seg gjennom tilværelsen og turen til Las Vegas. Dette er dog ikke politisk korrekt på noe vis og moralen i filmen er ikke særlig mye å skryte av. Dette prøver å beskrive hvor USA var på vei på begynnelsen av 1970-tallet, men det er den elleville fortellingen til forfatter Hunter S. Thompson som står for det største bidraget i filmen. Det er et underholdningsbidrag med gassen i bånn og virkeligheten lagt igjen et sted på veien.

Konklusjon
Du får mer en berg og dalbane av en film som det er vanskelig å få helt taket på. Jeg vet ikke om filmen er god eller dårlig, men det som i alle fall er sikkert er at selv om ikke innholdet appellerer så mye så er det ingenting i veien med Terry Gilliams filmfortelling og særegne filmstil som gjør dette verdt å se. For min del var ikke dette helt innertier, men kan skjønne at filmen har sin popularitet i en rekke kretser på grunn av boken til kultforfatter Hunter S. Thompson, rollen til Johnny Depp og hvor utrolig ute denne filmen er på handling og beksort humor. Med andre ord er dette litt av en jokerfilm for de som liker å la seg underholde av syretrippfilmer som føles meget gjennomført kunstnerisk med en flott visuell stil, som for min del danner det beste med dette rare narkoeventyret. Jeg ruller en meget solid firer på terningen for en film som til tider er genial, men som føltes noe lang i lengden. Jeg følte heller aldri at jeg kom helt under huden på noen rollefigurer og fikk mer rollen som bare observatør.