Lulu er showjenta som ikke ønsker å la seg føye etter samfunnets forventninger. Hun kaprer en mann foran hans mer skikkelige kvinne. Men etter at hun gifter seg med denne rike legen og avisredaktøren, tar hennes lykke brått slutt. Lulu viser seg som en handlekraftig kvinne som ikke lar hennes mann herse med henne ustraffet og hun skaper et mørke for de som hun involverer seg med…

Jeg hadde hørt lite eller ingenting om filmen før jeg plukket den opp gratis på filmoteket sine nettsider. Filmen ble ingen suksess på kino da den kom. Den ble først berømt da den ble gjenoppdaget på 1950-tallet. Pandoras eske er en stumfilm som gjør mye riktig. Den versjonen jeg så var to timer lang, men likevel fremstod den som ytterst spesiell og skiller seg veldig ut i mengden.

Regien er ved Georg Wilhelm Pabst og han leverer en meget pertent film. Filmen er fotografert av Gunther Krampf, som er best kjent for fotoet til Nosferatu fra 1922, og Krampf gjør en super innsats med Pandoras boks. Filmen er direkte harmonisk og stilrent fotografert med mye riktig bruk av lys, scenografi og kostymer som får sort-hvitt-fotoet til å glimre. Det er mye bruk av både lys og mørket i bildet for å få frem det rette preget i filmen og kombinasjonen av disse to er veldig effektfull.

Vanligvis pleier stumfilmskuespill å være veldig overdrevent, men det Louise Brooks presterer i denne filmen er intet annet enn i verdensklasse, selv etter dagens standard. Hun er meget uttrykksfull i filmen og viser at hun er en levende og begavet skuespiller som gir mye tilbake til filmen med sin tilstedeværelse. Hun nærmest spretter kvikt rundt i alle scenene og blir den som skaper liv og friskhet i scenene hun er med i. Hun er klassisk vakker å se på og tilfører en kvinnelig ungdommelighet som gjør henne til et ikon i filmen. Brooks er så selvsikker og glir perfekt inn i rollen som Lulu.

Filmen fremstår som et drama med en del overdramatiske grep som er vanlig i stumfilm. Fokuset ligger på bilde og dramaet i front og den utspekulerte kvinnen som ikke lar seg styre i front. Hun setter seg selv og alle hun kommer i kontakt med inn i en negativ spiral. Elsker den sorte bobfrisyren hennes som gir henne ekstra klasse. Og så er hun jo så utspekulert at hun alltid skaper drama i seg selv som en kvinnelig destruktiv kraft og går ikke av veien for at folk dør rundt henne.

Den er svært fascinerende å se på. Det er direkte forstyrrende å se hvordan Lulu forfører Doktor Peter Schön før en musikalsk revy hun er med på. Hun er en rasende diva og er svært utspekulert. Det kommer til syne når hun ler av Schöns kone i mens hun kliner med ektemannen. Hun er rett og slett en slu skjønnhet av dimensjoner og gir ondskapen et skremmende vakkert fjes. Dette er en av de mest geniale scenene i filmen. Og i gjennom filmen blir menn direkte straffet for å utnytte kvinner og Lulu er i sentrum for det hele.

Filmen var svært forut for sin tid. Jeg kan skjønne at filmen fremstod som problematisk når den kom av mange grunner. Den har en meget sterk kvinne i front med en ondskapsfullt skjær over seg. Det i seg selv er meget forstyrrende og når ikke moralen i resten av filmen heller ikke er på plass, så blir dette en film uten sidestykke i 1928.

Hovedrollefiguren er ikke prostituert men viser åpenbart at hun velger menn med mye penger og midler konsekvent, slik at hun skal få fordeler. Det er også noen scener med Lulu og hennes lesbiske venninne som antyder en del om at de har mer med hverandre å gjøre enn det som vises på lerretet. Det ser vi på blikk og kjemi når de danser der Lulu forfører henne. Og i samme grad er dette en av de første filmene som nådde kinoen som viser at kvinner også kunne ha en seksualitet lik den mennene hadde i samme periode. Med andre ord en foregangsfilm på det punktet.

Konklusjon
Filmen er makeløs på det punktet at det er mye som skjer i filmen uten at det er så mye dialog. Dette er et mesterstykke som krever svært mye av filmskaperen og skuespillerne. Filmen har også noen kule plottvister som tar dette litt i nye retninger. I det store og det hele er dette en meget helstøpt film delt inn i syv akter. Filmen føles interessant å se på og er meget underholdende til stumfilm å være. Slutten på filmen er også noe som sitter med en svært spesiell ende på visen. Med det får vi en helhet i verket som underbygger at dette føles som en stor klassiker.