Vi skal til Mumbai der søker den unge kona Ila sin ektemann Rajeevs oppmerksomhet. Ved å servere ham deilig lunsjer hver dag i en matboks, prøver hun å få romantikken i ekteskapet til å blomstre igjen. Men så skjer det at matboksen kommer til feil mann. Det betyr at Saajan Fernandes er den heldige mannen som får deilig lunsj hver dag fra Ila. Saajan er enkemann midt i livet og han får nye tanker på livet når de to sender beskjeder til hverandre og opplyser hverandre for hvordan det går i hverdagen. Det er en fascinerende historie vi blir vitne til...

‘Jeg skjønner fint lite av filmen i starten. Hva i alle dager er dette for noe?’: Tenker jeg i starten av filmen. Vi følger den enslige mannen på lunsjbuffeten. En lunsjboks spises av feil person og det sendes lapper i den tilbake til den som laget maten. Hvordan kommer maten til feil person og hvorfor leverer han den tilbake?

Alt er bygget opp som et realt drama. Filmen føles litt slow i starten og det tar litt tid før vi blir kjent med rollefigurene, men filmen er en late bloomer. Filmen har et rolig og avbalansert tempo. Jeg begynner å lure på om dette har noe med kultur å gjøre med det jeg føler er rart i filmen. Det er mye skriking av jenta på kjøkkenet der tanta blander seg opp i alt som blir gjort på kjøkkenet av niesen.

Dette er en samproduksjon med India, USA, Tyskland og Frankrike, med indiske regissør Ritesh Batra bak spakene. Dette er også Batras debutfilm som spillefilmregissør. Alt er bra laget og det hele er litt kjølig i fargene. Likevel ser maten veldig god ut og man blir sulten av å se filmen. Det er litt rart å se hvor dette tar veien. Blir det kjærlighet, eller bare vennskap? Det er jo en stor aldersforskjell mellom mannen og jenta. Den unge kvinnen som lager maten er gift.

Filmen skildres fra to vinkler. Den ene er fra mannens perspektiv som spiser lunsjen til den unge kvinnen. Den andre er fra den unge kvinnen som lager maten til den fremmede mannen. Vi følger livet deres på hver deres side. De knytter et bånd gjennom maten og de beskjedene de skriver til hverandre. Mannen har mistet sin kone og er alene i livet. Hun har en mann som aldri har tid til henne og er mye på reise. Han blomstrer i det han connecter med kvinnen som lager maten hans.

Det foregår noe mellom linjene. Vi får en film om å føle seg gammel og føle seg ensom. de har en kommunikasjonsform som er noe utenom det vanlige. De vet ikke hvor hverandre bor en gang eller mer enn bare fornavnet på dem. Likevel er de interessert i hverandre på en spesiell måte. De blomstrer hver for seg. Filmen er godt laget, men ikke noe som stikker seg særlig ut i mengden. Den slutter dog litt brått og det er ikke alt man får helt svar på. Alt føles litt annerledes og ikke lett å komme helt under huden på.

Konklusjon
Filmen er underholdende, men den føltes ikke helt som min ‘kopp med te’ alltid. Det står utenpå coveret at dette er en Feel Good-film som rører hjertet. Det kan jeg skjønne, men følte ikke filmen hadde nok energi til å trigge helt min feel-good-opplevelse av handlingen. Vi får også et innblikk i en kultur som er helt annerledes den norske på mange måter, men så er det noen allmenne ting i filmen som vi alle kan kjenne oss igjen i på tross av kulturer.

Det er nok ting der jeg ikke helt forsto meg på. Likevel har filmen en del dype tanker og betraktninger om livet. Alt føles også ganske uskyldig, selv om handlingen kunne gått alle veier. Filmen er nok litt av en joker for mange og det er interessante områder i filmen som kan trigge interessen hos mange filmtittere.