( - )

Vi møter Axel Blackmar og fetteren hans Paul kommer til et hus for å kjøpe bil. Men det som skulle bli et raskt bilkjøp ble en rask fascinasjon for to kvinner. Axel liker moren, men datteren hennes liker ham. Dette utvikler seg med andre ord til et realt trekantdrama. Og onkelen til Axel liker dårlig at kvinnen i slutten av førtiårene innleder et forhold til Axel. Det er duket for mye forviklinger for alle de involverte…

Filmen leker med en del kule filmreferanser på en herlig måte. Alt starter i isødet hos eskimoer. Derfra forflytter dette seg til varmere strøk i USA. For å bevege seg over til USA får du en tribute til klssikeren ‘Den røde ballongen’. Ballongen flyr frem til storbyen der den sprekker når Johnny Depp kommer inn i bildet. Det er også kult med filmreferanser med plakat av Arnold Schwarzenegger fra terminator. De ser på Raging Bull på kino og han ene imiterer Robert Deniro. Ellers får du også flere filmreferanser med Hitchcocks ‘North by Northwest’ som til og med inspirerer en del av handlingen i filmen i en parodiscene fra filmen med flyene på flere steder i Arizona Dream.

Jeg får ikke helt taket på filmen i starten. Filmen er helt ute til tider, men det er en veldig varmhet i bildet. Filmen har et drag av sent 1980-tallet og starten på 1990-tallet over seg. Det kommer til syne i både farger, kostymer, frisyrer og ellers hvordan møblement og husene ser ut på innsiden. Johnny Depp har fortellerstemmen i filmen og han har en behagelig stemme å høre på. Ofte kommer fortellerstemmen oppå foto av at hovedpersonen ser på ting rundt seg. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om filmen er genial eller stein sprute gal. Og det absurde dyrkes mye i filmen. Det kommer til syne mye i filmen, som da han ene knepper opp smekken og tar ut en banan fra busken.

Det blir mye rare scener i filmen. Scenen der en av jentene skal henge seg er svært absurd. Hun ender med å sprette opp og ned i det uendelige, nesten som hun skulle henge seg i et strikk. Du får også en utenomjordisk scene der Depp og Dunaway sitter å snakker med et rundt hagebord og så svever de opp med trærne i hagen. Og slike scener der det mye lignende til. Og denne stilen føles litt rar og veldig kunstnerisk, og med det skiller filmen seg veldig ut i mengden, men filmen er gjennomført på en måte jeg føler den prøver litt for hardt å skille seg ut. Noe sitter, imens andre ting føles for merkelig i blandingen. med andre ord er dette litt av en jokerfilm, som noen elsker og andre hater for de samme elementene.

Filmen er bygget for et drama med noen veldig rare komiske undertoner. Humoren kommer ofte i kommentarer, lite normal oppførsel og samt noe situasjonskomedie. Komedien er ganske så rar og føles ikke direkte morsom, og det er ikke alltid lett å bli klok på humoren og hvor filmen tar veien. Dette er med andre ord forsøk på en frisk dramakomdie, men synes ikke filmen lykkes helt. Filmen føles dog veldig særegen i hvordan den utspiller seg og hvordan den er formet. Liker at filmen er ganske så dyp til tider og det gjør at dette har en god del substans når man først kommer under huden på verket. Du får også en del filosofiske resonnementer om livet som gjør filmen enda bedre å fordøye. Filmen handler mye om livet og rundt hva som gir livet mening og lykke og eventuelt fravær av det.

Rollefigurene blir dratt så langt ut at de virker helt sinnsforvirret og dette blir reine galehuset til tider. Du får en ung Johnny Depp som spiller solid. De andre leverer også varene. Legenden Jerry Lewis spiller den eldre mannen som prøver seg på yngre kvinner. Vincent Gallo spiller også en fremtredende rolle som skuespilleren som går veldig inn i alle sine roller og har lært fra de store filmidolene sine. Det er litt kult å se Gallo parodiere en rekke store skuespillere i en rekke scener i filmen. Faye Dunaway spiller også en fremtredende rolle i filmen som klassisk Hollywood-MILF. Også Lili Taylor fra Conjuring, Short Cuts og TV-serien Seks fot under, er med på denne moroa.

Filmen leker med stereotypier. Vi får se den eldre mannen som skal gifte seg med en pur ung kvinne, og i samme sted synes at en kvinne i slutten av 40-årene ikke kan ha en kjæreste i 20-årene, selv om å mene det egentlig er dobbeltmoral for mannen. Med andre ord er filmen litt forut for sin tid i likhet mellom kjønnene. Her er det mer en lek for å være annerledes, mer enn å være overnaturlig. Med andre ord leker filmskaperen litt med bilder og fortellerteknikker for å skape noe helt unikt. Og dette setter seg mer etter hvert som man vender seg til måten filmen er laget på. Da blir man heller ikke like overrasket over at det skjer så mye rart. Artig er det med at vi får se en fisk svømmefly gjennom gatene i USA.

Musikken er spesiell og det er flere lengre reiseskildringer med bare musikk og bilde av ørkenen. I filmen får vi en del xylofonspill i mye av musikken, som passer som hånd i hanske med at hovedpersonen prøver å finne sin plass i livet. Etter hvert blir det også litt mer typisk musikk fra starten av 1990-tallet, men ikke Dance og Techno, heller mer tradisjonell sær pop fra tiåret med noe annet fra andre verdenshjørner også. Det musikalske er med på å skape en helt unik stemning i filmen som er å ta å føle på.

Konklusjon
Alt i alt er dette ingen innertier i starten, men filmen har sine kvaliteter. Personlig ble jeg litt satt ut av hvordan filmen prøver å skape humor og friskhet i scener. Blandingen i filmen er rett og slett ikke lett å bli klok på. Noen bildekomposisjoner er slående vakre, men så skjer det så mye rart og mye er litt ‘over the top’. Det gjør at jeg blir dratt litt ut av virkeligheten og autentisiteten i dramablandingen svinner litt hen til tider. Filmen er rett og slett inne på noe til tider, men så faller filmskaper Emir Kusturica for fristelsen til å dra på for mye, eller slik er det man tenker i starten. Det blir med det litt for mye armer og bein på begynnelsen, slik at jeg i starten ikke klarer å omfavne handlingen helt. Men dette vokser litt på meg og jeg føler filmen blir bedre etter hvert som jeg ser den. Derfor får filmen en svak femmer på terningen og det kan være det blir høyere terningkast om jeg ser den om igjen en annen gang, da jeg vet mer hva jeg går til.

I starten likte jeg ikke filmen, men etter hvert elsket jeg det jeg fikk. Filmen blir fortalt på en ekstraordinær måte. Store viktige temaer i livet blir tatt opp og mye veldig alvorlig blir fortalt på en veldig leken måte. Det er mye dybde og bilder på ting. Når slutten først kommer, så føler jeg dette vokste veldig på meg. Hele filmen handler om det å fly og føle seg fri. Det er sjelden jeg ser en film som gir meg så mye til ettertanke. Føler også filmen var som en berg og dalbane, først var det vanskelig å skjønne hvor det bar hen, men så kilte det mer i magen og etter å ha kjørt de verste bakkene, føler jeg dette satt seg mer og mer. Jeg føler filmen er meget original og regissør Kusturica tar meg med på en reise og leker med meg. Og denne reisen er det jeg prøver å beskrive gjennom denne filmanmeldelsen. Det at jeg gikk fra å ikke vite hva jeg så på til å bli ganske hypnotisert mot slutten. Om du vil se en original, sær, dyp og absurd indiekomedie er dette tingen for deg.