Vi følger de to bestevennene Léo og Rémi. De henger med hverandre mer eller mindre hele tiden. I sommerferien er de konstant på overnattingsbesøk til hverandre. Når høsten kommer, begynner de på ungdomsskolen. Der begynner jentene i klassen deres å kommentere at de synes det er rart at de henger så mye sammen og tror de er homofil. Det gjør at Léo begynner å holde noe mer avstand til kameraten sin. Han prøver å få nye og tøffe kompiser. Rémi settes da helt på sidelinjen og skjønner ikke hva som skjer med vennskapet til hans beste venn i livet. Gradvis glir de to vennene fra hverandre uten at foreldrene skjønner hva som skjer…

Du får en skikkelig sommerferiefølelse i filmen, slik sommerne var da jeg var barn. Det hele begynner med at to gutter leker i noen kjellerruiner og løper rundt i en blomstereng. Det er utrolig flott fargespill i starten med guttene som løper rundt i et idyllisk bondelandskap. Blomstene er vakre med masse sterke farger. Filmen er nydelig fotografert med masse farger og nært foto. Du får virkelig en autentisk følelse av det å være barn og vokse opp.

Filmen er svært nær og jeg kan med det skjønne tittelen på filmen som beskriver det nære vennskapet der de alltid henger sammen. Kameraet kommer også tett på rollefigurene. Dette handler om å vokse opp og den tiden man går fra barn til å vokse fra det mer barnslige og bekymringsløse livet. Det er sterkt å se de to vennene begynne å holde avstand og at den ene gutten ikke takler det så bra. Du sitter med en liten klump i halsen da det skjærer seg mellom de to vennene.

Regien er ved belgiske Lukas Dhont. Han debuterte med filmen Girl fra 2018, som fikk jevnt over gode kritikker, og i Close som er hans andre film, har superlativene haglet enda mer. Det fokuseres mye på barna i filmen og det fokuset er svært vellykket i en spennende og dramatisk film. Vi ser dette fra et barneperspektiv. Alt skildres fra Léos perspektiv. Han er den som bryter med bestekompisen på grunn av homofilirykter som han ikke vil ha over seg. Skuespillet i filmen er gnistrende og vi følger mest Eden Dambrine som Leo. Han spiller en rolle som du virkelig legger merke til og som spiller på hele følelsesregisteret.

Det mest interessante med filmen er å se hvordan ting skildres på fåmælt vis med mye følelser som skinner igjennom. Vi kommer veldig tett på med kameraet og det er mange fotoutsnitt som viser følelser i fjeset. Det blir mye utsidebetrakninger i filmen og vi får ikke se hva noen tenker, bare hvordan ansiktet deres reagerer og hvordan de oppfører seg. Det er med andre ord lite snakking i filmen og mye følelser som formidles av skuespillerne. Gjennom mimikk i fjeset ser vi hvordan de har det inni seg. Det krever mye av en film, men dette lander fjellstøtt på beina.

Konklusjon
Dette er et opprivende drama som gjør deg sterkt engasjert. Det hele virker veldig troverdig skildret og en film du husker å ha sett. Det er ingenting som er så brutalt som venner som bryter med hverandre. Det føles nesten som et samlivsbrudd for Remi. Jeg tror flere kan kjenne seg igjen i det som fortelles. Det å gå fra barn til ungdom er ikke en smertefri prosess. Man skal prøve å markere seg og alle har et ønske om å være populær. Det kommer også en stor tvist i filmen som endrer inntrykket totalt og preger filmen. Dette får full pott. Det er få eller ingen forbedringspotensial i en film som slår deg som en knyttneve i magen. Du merker med andre ord å ha sett denne filmen. Den har flere lag og har en del til ettertanke også. Filmen jobber med andre ord litt i hodet etter man er ferdig med den og du bearbeider også inntrykkene du fikk.