El Topo (som betyr muldvarpen) reiser gjennom en ørken på hesteryggen med sin nakne sønn Hijo. De ankommer en by der folk, hester og husdyr er slaktet. Vi får da se at El Topo jakter og dreper gjerningsmennene og deres leder, en tykk skallet oberst. El Topo overlater så sønnen til noen munker og rir av gårde med en kvinne som obersten hadde holdt som slave. Vi følger El Topos bedrifter videre i den ville vesten med pistolen klar i beltet til en hver revolverduell…

Filmen starter ute i ørkenen med en skikkelig westernfølelse. I åpningsscenen kommer en mann ridende og plukker opp sin nakne sønn som han spiller fløyte for. De to rir videre sammen. Etter det kommer musikken og introtekstene med en filmmusikk som skaper en stemning ut av en annen verden og skaper entusiasme i meg. Denne starten er nærmest gåsehudfremmende for min del.

De kommer til en liten landsby som er bokstavelig talt farget rød av blod i et realt Jodorowsky-fargespill ut av en annen verden. Jodorowsky kan det å skape filmkunst og nailer virkelig westernfilmen med denne filmen som han virkelig blåser en frisk pust inn i kunstwestern på en forførende måte, som en skikkelig hyllest til spagettiwesterns.

Visuelt sett er El Topo et mesterverk på mange vis. Ikke bare er dette en god western, men det er også en frisk og freidig film fra en stor filmskaper. Dette er nok Alejandro Jodorowskys mest kjente film, og for en fest av en film dette er. Den er selvsagt litt syretripp til tider, som det skal være og som du forventer av en Jodorowsky-film. Det er på mange måter hans varemerke.

Dette er i alle fall meget blodig til tusen. Filmen føles med andre ord som en voksen film på flere vis og er svært brutal og voldelig, der voldsestetikken kicker inn hele veien og skaper uforglemmelige scener på løpende bånd. Du får også noen kunstpauser mellom slagene der El Topo blant annet spiller fløyte.

Bildene og fotoet er svært gjennomført og en fryd å se. De minner om noe som kunne vært klassiske plakater med skikkelig liv i. Naturen, relasjonene, og den kunstneriske scenografien til Jodorowsky smelter sammen med filmen og skaper noe som både er kunstnerisk, vakkert, stygt, syrete og voldsomt, om hverandre.

Musikken er veldig variert og går fra det skikkelig eventyraktige og der den minner en del om Ivo Caprinos filmer, bare med litt mer westernpreg til tider og med veldig stor variasjon i musikken, for å skape flere inntrykk enn bare være rendyrket, så med andre ord har dette et mangfoldig musikkbruk. Og musikken spiller en veldig viktig rolle i filmens stemningsskapende magi og formidle alt vi opplever. Litt kult at det er Jodorowsky selv som har skapt filmmusikken.

Jeg har sett The Holy Mountain og dette er litt i samme gaten, men det er dog mer plott å spore i denne filmen enn i The Holy Mountain. Syretrippscenene er dog litt mindre enn The Holy Mountain, og det virker for en western-følelse som også er tilstede i filmen, selv om dette aldri nesten på noe vis blir ordinær western, selv om det er snev av klassisk western mellom slagene. Jeg ser også at Jodorowsky blant annet har en del som minner om Dollars-trilogien til Sergio Leone, men så er dette så mye mer enn bare en westernfilm, selv om det er det som er det som er utgangspunktet og skjelettet i filmen.

Det at Jodorowsky er en tusenkunstner viser kan til gangs med denne filmen. Han står både for regi, manus, musikk og spiller hovedrollen selv. Kan man bli mer dedikert enn det som filmskaper? Filmen er karakterisert av masse bisarre rollefigurer. Det er brukt flere lemlestede skuespillere og en rekke kortvokst.

Det er store doser av vestlig religiøs symbolikk og med en en klype med østlig filosofi. Det er også en del nakenhet i filmen og du får en del kontroversielle scener også, som en voldtektsscene der regissøren sier at scenen var voldtektsscenen var usimulert og at det hele skjedde på virkelig. Det i seg selv er jo litt skinnsykt og langt over det man egentlig skal gjøre, selv i filmkunst. Men så gal og innbitt er Jodorowsky når han lager film.

Konklusjon
Dette er en film du aldri glemmer å ha sett. Den gir deg så mye syke inntrykk at den virkelig utfordrer deg på mange vis. For den jevne Hollywooddigger, blir dette kanskje som reinspikka galskap å regne. Men ingen kan ta fra Jodorowsky at han er en kompromissløs kunstner, som nok går en del over streken noen ganger, men han er jo veldig mye og skiller seg sterkt ut i mengden av filmskapere.

Ditt første møte med Jodorowsky blir med andre ord noe som preger deg på godt og vondt. Noe av det er rett og slett på grensen til den mentale sinnssykdom, og dette er ikke på noen måter en film for sarte sjeler. Det er også en del tvister i filmen som du ikke så komme da du begynte å se på dette og utover i filmen blir dette mer og mer skrudd til syremessig. Når jeg skal rulle terning på dette så må dette nesten bare bli full pott, særlig siden det ikke dette er uten sidestykke, utenom Jodorowskys andre filmer.