( - )

Det hele begynner 13 november 1974 i Amityville i Long Island i USA. I et hus finner politiet en mor, far og fire barn myrdet. Politiet finner dog ingen motiv for drapene. Morderhuset blir solgt til en ung familie. Men det viser seg at huset er forbannet. Familien får sitt livs mareritt å bo i dette huset…

Filmen åpner med et spooky hus med rød nattehimmel under fortekstene. Deretter pisker regnet mot rutene og lynet slår ned som besatt rundt huset. Like etter høres skudd Inni huset og så er alle døde. Musikken er symofoniorkestermusikk med ‘Lala’-synging på. Det blir flere tilbakeblikk med skytingene som gjentas som en effekt når familien vi følger går rundt i huset. Familiefaren blir ikke plaget av at det har skjedd en del mord i huset, da han sier at hus ikke har minne.

Dette er en av de mest populære filmene om hjemsøkte hus i historien. I Norge er den dog ikke så kjent og den har nok kommet noe under radaren i forhold til alle de skrekkfilmklassikerne som er der ute. Filmen er heller ikke fantastisk og er nok en mindre filmklassiker i så måte, men den har noe som gjør at den er verdt å se. Om ikke annet enn at den representerer en helt annen æra av skrekk. Fra en tid der skrekk ikke var like annersett og ble kanskje sett litt mer nedpå i forhold til andre sjangere.

Alt begynner med et smell fra våpen, men så går dette mer sakte frem over det. Vi får se at familien som kjøpte huset feirer sommer der og det skjer ikke så mye på den første måneden, i alle fall som de bruker tid på i filmen. Vi får også se en prest som kommer på besøk i huset. Han får seg en ugjestmild velkomst. Det er da vi merker at huset spøker for første gang. Han hører barnestemmer fra et rom i andre etasje, men da han går opp, ser han at alle barna er ute å leker. Vinduet er også stengt og døren lukkes til rommet han står i. Det blir sykt varmt og han er der alene imens fluene svermer i hopetall rundt ham og han har ingen mulighet til å gi beskjed om at han er i livsfare.

Scenen med fluene er ganske virkningsfull og er den første store skrekkfilmscenen som sitter i filmen. Ellers får du også noen andre effektive skrekkifiserte øyeblikk. Den første Amityville-filmen gir litt Stephen King-aktige øyeblikk og er litt typisk eldre skrekk. Vi får noe barneskrekk i det Shining-aktige landskapet. Filmen er dog ikke direkte skremmende, men er med på notene når den stormer som best. Men det går lengre partier der filmen ikke viser noe skrekk også. Det kan bero på tiden filmen er laget under sent på 1970-tallet der thrilleren var langt mindre intens enn den er i dagens mer heseblesende tempo.

Filmen er også noe lang med sine nesten 2 timer lange spilletid. Men likevel er nok dette blant de absolutt bedre Amityvillefilmene. Ikke bare fordi det er den første, men fordi de andre mer eller mindre bare prøver å kopiere og raffinere det man fikk i første. Føler også at skuespillet er langt bedre i denne første filmen og Margot Kidder fra Superman, Black Christmas og Brian DePalmas Sisters er jo et lite skrekkikon i seg selv. James Brolin er også en mann å regne med som et kjent og kjært fjes for sin tid og Rod Steiger er også med på notene.

Konklusjon
Filmen er inne på noe til tider, men mangler det siste lille ekstra og en skrekkstabilitet hele veien. Derfor blir dette en film som er grei å se, men som ikke står hele distansen. Det er ikke så alt for mye som skjer i filmen og den føles noe treg. Med andre ord hadde filmen tjent på å vært kortere og mer intens. Derfor er det svært vanskelig å rulle terning på filmen som tidvis ligger på en firer og tidvis blir mindre interessant. Likevel er filmen okei laget og noe skal den premieres for det. Så hvis jeg er supersnill, så får dette en sylsvak 4 minus på terningen. Slutten er også mer intens og det gjør at du får valuta for pengene. Jeg vil dog tro at filmen føltes langt bedre da den kom enn den er i dag, likevel er dette tidvis deilig skrekk fra en svunnen tid. Du merker også at dette er en slags klassiker og synes filmen har en del å fare med.