Vi følger Lisa. Hun er bare fire år når moren forlater faren. Lisa vokser opp hos faren sin og ser transformasjonen til faren som går fra en arbeiderklasse stålverksarbeider til å gli over i en alkoholisert tilværelse. I starten er det faren som tar vare på Lisa, men Lisa vokser fort opp og blir selvstendig. Det gjør at hun også må passe på faren i hans verste stunder med kong alkohol. Vi følger Lisa gjennom livet, fra barndommen og over i løsrivningsfasen og over i voksenlivet…

Moren og faren er veldig forskjellige. Moren er en arbeider og moren er politisk motivert kvinne som lar sine meninger forme ting for de rundt henne. Hun liker ikke at skolen lærer datteren om religion og vil at alle skal ‘tenke selv’. Faren er av den enklere sorten som jobber og fikser på båter på fritiden. Han klarer ikke å holde på noe i livet, men prøver sitt beste å holde hodet over vannet. Men han har problemer med alkoholen.

Lisa ser opp til faren når hun er liten og det er ham som tar vare på henne da. Men gjennom ungdommen er det moren som hun identifiserer seg mer med. Og hun begynner å få mer og mer problemer med den alkoholiserte faren som hun får mer og mer avsmak fra. Det er mye konflikter mellom foreldrene. Det blir slåssing med middagen når alkoholen har satt seg i kroppene. Det er røyking ved bordet. Vi ser det går ut over barnet. Moren har funnet en annen.

Filmen er basert på Åsa Linderborgs selvbiografiske oppvekstskildring med samme navn som filmen. Den danner et godt grunnlag for et portrett av en tid og klasseskillet i Sverige på 70-tallet og godt inn på 1980-tallet. Filmen er godt laget og har en solid tidskoloritt som fester oss trygt i tiden dette skal omhandle. Det merker du med både møblement, klær og hårfrisyrer.

Dette blir et trekantforhold med begge foreldrenes konflikter og barnet i midten. Det er ikke lett å være liten når de voksne har problemer i stabiliteten. Barnet observerer de voksne. Hun merker at det er noe som ikke er som det skal være. Vi merker at han tar det tungt. Vi føler de voksne i filmen, men likevel er det barnet som er i fokus.

Regien er ved Kjell-Åke Andersson, som står bak filmen Min store tjukke far. Andersson har laget en solid film med Meg eier ingen. En film som kanskje kan kalles karrierens beste film fra ham. Det er utrolig rein lyd på lydsporet. Filmens musikk setter oss i stemning fra første stund. Det er sorgmodig musikk, som nesten er litt westerninspirert musikk med lyden av stålstrengsgitaren.

Skuespillet er også svært solid. Mikael Persbrandt er stor som den alkoholiserte faren som prøver å være kjærlig. Saga Samuelsson spiller også Lisa på en måte som preger filmen og hun får også hjelp av Ida Engvoll og Ping Mon Wallén til å spille de andre alderstrinnene til Lisa. Midtveis inn i filmen kommer Linn Skåber med som farens kjæreste. Tanja Lorentzon spiller Lisas mor på en overbevisende måte.

Konklusjon
Dette er en sterk oppvekstskildring. Filmen er god på å si ting mellom linjene. Den skildrer hvordan barnet har det. Vi ser jenta titter på foreldrene og hun får med seg mer enn de tror. Datteren liker ikke moren, siden hun har funnet seg en ny mann. Det er flere såre øyeblikk når hun kommer til barnehagen før det er noen betjening der. Handlingen hopper noe i tid, men likevel er det en fin rød tråd i handlingen.

Liker dit filmen tar meg og dette spiller mye på å gi oss et innblikk i tiden handlingen utspiller seg under. Vi blir kjent med Lisa og ser hvordan hun formes av alt hun står i med den oppvekst med mye uro. Det er mye følelser i filmen og dette har mye å gi meg som filmtitter. Med andre ord er dette en meget solid skandinavisk film som rører noe i deg.