Etter å ha blitt stoppet for fyllekjøring, blir den advokaten Gordon Bombay dømt til 500 timers samfunnstjeneste som straff. Han får oppgaven å trene et ungdomslag i hockey. Der møter han hockeylaget som er de evige taperne som ender på bunnen av ligatabellen år etter år. De taper hver kamp med stygge sifre. Spillerne får vite at Bombay en gang var en spiller for Hawks i samme liga, men forlot hockey på grunn av et mislykket forsøk på straffespark som førte til tap på overtid og også kostet laget et mesterskap. Trener Bombay prøver å snu på knappene og tilfører penger til utstyr og samt lærer spillerne det grunnleggende om ishockey. Han omdøper laget til Ducks, etter at Bombays arbeidsgiver Gerald Ducksworth. Med en ny start prøver de å begynne å vinne kamper og sikter etter å nå sluttspillet…

Filmen begynner litt traust med et rettsoppgjør med Gordon Bombay. Det går som det går og Bombay får den utradisjonelle straffen om å lede et hockeyteam full av ‘tapere’. Han skal selvsagt prøve å snu dem til vinnerne. Og der har vi rett og slett hele konseptet for filmen. Det kommer klisjeer på løpende bånd i filmen. Vi får barna som ikke kan spille Ishockey og har tapt alle sine kamper med god margin, det prøver alle triks i boken og blir fremdeles ikke god, men så begynner treneren å motivere dem og finner en spiller som kan skyte men ikke gå på skøyter. Vil han bli lagets redning alene?

Regien er ved Stephen Herek og han leverer ingen super film på noe vis. Dette er mer bygget på sjarme enn filmatisk dyktighet. Det spoles når barna skal stikke av fra en mann som de har lurt til å ta en veske med hundebesj inn i bilen sin. Det med rask film er et billig triks og med musikk fra Alene Hjemme, blir det en artig og billig miks. Barneskuespillerne har en del av æren for at denne filmen klarte å nå igjennom i barnefilmlandskapet. Den er laget med Disney som distributør og de klarte å gjøre dette til et fenomen med flere etterfølgere i tillegg til TV-serier og samt et hockeyteam i NHL skapt med navn fra filmen.

Emilio Estevez spiller litt bittert og oppskriftsmessig, men uten den helt store kjemien med de han spiller sammen med. Det blir med andre ord en film der Emilio ikke ser ut til å trives helt. Han mangler litt karisma i filmen fordi han blir for alvorlig. Jeg skjønner at han prøver å passe inn i rollen, men kanskje Emilio Estevez tok denne skuespillerjobben litt for seriøst? Med det ser det ut som han egentlig ikke helt passer inn i filmen.

Konklusjon
Det er noe eget med slike teite barnefilmer som er kjent fordi de ikke er så godt laget men har litt av sjarmen likevel i all sin ufullkommenhet og er noe du blir glad i som barn. Dette føles noe generisk med musikk som ligner på Back to the Future-musikken. Filmen følger den typiske sportsfilmresepten og du lurer aldri helt på hva som vil skje. De er helt ubrukelige i å spille Ishockey. Det er mye skittent spill i kampene. Likevel er det noe konstruert spenning mot slutten der våre venner må stri med mot ligaens beste lag. Filmen er ikke det helt store, men likevel har den noe underholdende ved seg. Dermed ruller jeg en treer på terningen.