Filmen starter svært mystisk. Vi følger en ung mann som kjører motorsykkel rundt om kring. Deretter bryter han seg inn i en leilighet med dirk. Der dusjer han og tar på seg klær og gjør husarbeid, ser i album med mer.

Etter en stund kommer familien som bor der hjem. Og den unge mannen har plassert en luftpistol i leiligheten som ungen i familien skyter moren med som en lek.

Etterpå bryter han seg inn i et nytt hus og gjør det samme der. Men det han ikke vet er at i hans nye innbruddshjem blir han iakttatt av en ung kvinne som har blitt slått av ektemannen sin. Innbruddsmannen og hun får et helt spesielt forhold…

Bin Jip er en samproduksjon mellom Japan og Sør-Korea og tittelen betyr tomme hus. Regien er ved Ki-duk Kim som også står bak den kritikerroste filmen: 'Vår, sommer, høst, vinter ... og vår' fra 2003. Undertegnede likte godt den sistnevnte filmen, men likte nok enda bedre Bin Jip.

Dette er en meget vakker film. Fotoet i filmen er nydelig utført. Filmen er ytterst interessant gjennomført. Mye av filmen foregår i starten nesten uten et eneste ord utvekslet fra hovedrolleinnehaverne. Det er mye blikk og betraktninger uten at det går noe ut over kvaliteten.

Jeg elsker det jeg får i filmen. Dette er med andre ord en film på høyt plan. Elsker det avanserte dramaturgiske, og dette har flere strenger å spille på i både filmspråket og samt handlingsmessig. Det er spesielt at det ikke blir vekslet et eneste ord mellom de to i front. Vi lurer på om han er stum eller noe. Filmen er fasinerende å se på. Du føler du blir en flue på veggen som bare er der å betrakter hovedpersonen. Han tar bilder av seg selv i tomme leiligheter uten folk i.

Liker det visuelle preget i filmen. Vi blir med på litt av en reise i denne filmen. Både emosjonelt og som en kjærlighetsaffære. Filmen er sær til tusen og det er svært artig og interessant å følge hva som skjer i filmen. Det hele er ganske stillferdig utført og det er veldig vanskelig å skjønne hvor dette tar veien.

Filmen er meget sammensatt. Handlingen får deg til å tenke. Golfballer spiller en hardkokt rolle i filmen. I hele filmen sitter vi nærmest makeløst og ser på hva i det huleste som egentlig foregår i filmen. En ting er sikkert og det er at filmens hovedperson er litt av en uvanlig type tvers igjennom. Vi identifiserer oss en del med hovedpersonen. Han gjør gode ting og skaper lite skade på de som ikke fortjener å få litt hevn.

Det blir også noen høyst uvanlige scener i det vår mann prøver å ikke bli sett når han blir buret inne i en fengselscelle.
Og det er det filmen går ut på er å observere en mann som ikke ønsker å bli sett av noen, bare den han elsker.

Jo lenger man kommer inn i filmen jo rarere blir dette. Mot slutten går hovedpersonen inn i en modus du ikke forventet. Han blir nærmest som en skygge ingen ser.

Konklusjon
Dette skiller seg ekstremt ut i lengden. Det er ikke lett å si om den verden vi lever i er virkelighet eller drøm. Filmen skaper stemning uten ord og det blir det en magisk oppvisning av uten grenser.

Slutten er meget absurd, men også humoristisk annerledes og du ser at hovedrollefiguren drar dette til et helt nytt nivå i filmen. Han blir både frekkere og dristigere. Enden på visen er også ganske vakker i seg selv.

Alt i alt føles dette såpass genialt, sært og herlig kunstnerisk annerledes at jeg gir full pott. Om du liker filmer som skiller seg ut utenfor Hollywood, så er dette solide saker og noe jeg varmt anbefaler. Jeg koste meg virkelig med stunden jeg hadde når jeg så filmen.