Vi følger den amerikanske krigsveteranen Jerry Mulligan som bor i Paris. Han prøver å lykkes som artist. Jerry har en kvinne som er interessert i ham, men blir forelsket i en annen som er forlovet og enda yngre. Men den pur unge kvinnen er ikke interessert i ham, så her må Jerry virkelig jobbe mot alle odds…

I hovedrollen treffer vi ingen ringere enn stjerneskuddet Gene Kelly, best kjent fra Singin’ in the Rain. Gene Kelly og Leslie Caron kjører showet i starten, men så kommer ungfolen Nina Foch inn fra sidelinjen og tar over mye av fokuset. Hovedpersonen i front er godt likt av alle og er venn med alle barna. Han er desperat frempå for ca 40 år å være som prøver seg på en 19-åring. I dag er slikt ganske annerledes og helt ute på film. Han oppfører seg som en 14-åring når han er forelsket i jenta på 19 år. Det blir mye fjollete scener i filmen der Gene Kelly oppfører seg svært lekent. Heldigvis er kurtiseringen meget sømmelig gjennomført til tross for aldersforskjellen. Det spilles på flere hester og det er mange som vil ha en bit av Gene Kellys rollefigur og han kjemper med en annen beiler også. Han liker den unge og en annen kvinne liker ham også, men så har den unge en annen kjæreste fra før som hun er lovet bort til.

Vi befinner oss i Paris og det spilles mye på kjærlighet, sang, musikk og dans. Det er ikke mange sang og dansesnutter i starten, men de kommer mer og mer utover i filmen. Filmen bryter ut i sang plutselig og sangscenene blir veldig typisk for sin tid, men de blir etter dagens standard veldig ‘gay’. I starten får man en typisk tegnefilmmusikk som kunne vært tatt rett ut av Tom & Jerry og lignende. Det er også mye samtaler i filmen.

Regien er ved Vincente Minnelli. Han har laget en temafilm om Paris. Filmen har vunnet 6 Oscars, men selv om det er mye kvalitet i filmmakeriet, så er manuset alt annet enn spennende og selve plottet er alt for gjennomsiktig, og det ødelegger noe av inntrykket. Men det er mye positivt også med filmen. Alt er meget proft for sin tid med stødig kameraarbeid med med glidende foto til tider på stativer. Utsnittet i bildet er veldig oversiktlig og scenografien er passe eksklusiv med fasjonable rekvisitter og fine farger i bildet. Malerier og tegning er også en del av filmen.

Filmen har noen kreative scener der en mann beskriver en jente og vi får se forskjellige stereotypier av denne jenten etter det som fortelles. Disse scenene er ganske morsomme og fargerike og gir mye krydder tilbake til filmen. Klippingen er også meget forseggjort med noe klipp med gjennomsiktig foto i overgangene som henger litt igjen og fungerer som en glidende overgang. Det er noen scener der samme mann er i alle roller i et orkester. Slike lignende kreative scener er det flere av i filmen og de er litt av stilen og representerer drømmer og tanker.

Det lages ikke slike filmer lenger. Filmen er avansert laget med mange lange scener og da særlig i sang- og dansenummerne. Dette er solid laget i alle ledd. Kjærlighetshistorien er meget tradisjonell og storyen i filmen er ikke allverdens, men det er sangen og musikken som står i fokus, og de scenene er meget partente og underholdende. Sangene er alt fra 'up tone' til veldig nedpå og smørsangaktig. Gene Kelly både synger, stepper og danser solid i filmen, slik han er viden kjent for. Med andre ord gjør han mye av filmen med sitt fotarbeid og stemme.

Det blir noen rare og merkverdige danse-tanke-scener for å fylle tid. Du får også en meget kul scene mot slutten der tiden står stille og alle står helt stille i en scene utenom de to i front. Noen av dansescenene føles også litt småabstrakt der jeg ikke helt skjønner hva filmskaperne egentlig prøver å fortelle oss. Det hele er i alle fall meget ambisiøst reint kunstmessig i disse dansenummerne på slutten som også er meget lange og nesten uten sang, med bare musikk. Nesten som en stumfilm som forteller ting med bare bilder og musikk.

Konklusjon
Det eksotiske miljøet skal være alt det Paris har å by på, men i dag føles dette ikke nok eksotisk til å basere en hel film på. Vi får også en veldig overromantisering av Paris. Slutten er meget klassisk og veldig Hollywoodsk. Filmen har lavt tempo og kan for noen føles litt søvnig. Ikke er plottet særlig originalt heller og bare med det tatt i betraktning er ikke dette stort å rope hurra for. Heldigvis er det filmatiske meget bra og det veier mye opp.

Synes vel også at rollefigurene føltes litt grunne og simple i en gjennomføring jeg ikke kjøpte 100%. Synes også kjærlighetshistorien hadde mer å gå på for å føles ekte. Og med en alt for brå og simpel slutt, så ble det heller ikke det beste inntrykket av manuset. Det er mye kult å se på, men filmen halter litt mer i wrappinghistorien. Derfor ender jeg på en firer på terningen for en film med mye kvalitet og filmglede i seg i en ellers så tam plottmessig kvalitet.