( + )

Vi følger et ungt par som tilbringer ferien på en fasjonabel hytte i et fortryllende landskap et sted på Vestlandet. De prøver å kose seg med mye god mat, dyr drikke og hverandre. Men uansett om de har absolutt alt, så er det alltid ting som kunne vært bedre. Samtalene deres går nemlig lett i stå og de virker ikke fornøyd med det de har…

Han jeg så filmen sammen med valgte filmen fordi noen hadde sagt at den ene hovedrollefiguren minnet litt om Patrick Bateman. Men selv om han i filmen er ganske overfladisk og ute dyrker det perfekte, så minner dette fint lite ellers om en American Psycho-lignende film. Noe av dialogen er litt vulgær, og samtidig overfladisk. Han er ganske fæl med henne til tider og fokuserer på materialistiske og tomme verdier. Hun blir mer og mer frustrert på ham og prøver å konfrontere ham.

Filmen åpner med stillhet og det hele går rett på uten å introdusere noe. Det skjer ikke så mye i filmen, men likevel skiller den seg veldig ut i mengden. Dette er kunstnerisk og sært på en god måte. Filmen starter i farger og går over i sort hvitt ved enkelte tilfeller. Det er flere kule lokasjoner, selv om det er mest i bakgrunnen. Det er rollefigurene som er i sentrum av bildet til en hver tid. Det er også flere sexscener i filmen.

Rollefigurene har ikke navn som nevnes i filmen. Med det føles de enda mer anonyme og mindre spesielle. De snakker to forskjellige språk. Han holder en fasade. De har et deprimerende forhold. Hun prøver nå ut til ham. De kommuniserer ikke. Hun bryr seg om ham, men han er bare ute etter å rette på henne. Hvor er de i sitt forhold til hverandre? Hun er glad i ham, men han er vanskeligere å lese hva han vil med henne, annet enn å endre henne.

Regien er ved Paul Tunge, som jeg ikke var kjent med fra før av. Jeg leste meg litt opp på filmskaperen og fant ut av at han har laget noen lavbudjsettsfilmer og noen kortfilmer. Han virker å være en gasnke up and coming-filmskaper, som jeg gjerne ser flere filmer av. Denne filmen hadde mye å by på i det nordiske landskapet. Filmen er tett opp til en dogmefilm med ikke tilsatt musikk, lyd eller lagt til ting i ettertid. Lyden er med andre ord litt enkel og naken. Om du er liker Hollywood og det etablerte filmlandskapet er dette bare å styre unna.

Du får ikke mye driv og handling her. Det beste med filmen er underholdningen i samtalene filmen gir deg. Filmen er noe morsom ut av de veldig overfladiske samtalene. Karakterene er ikke særlig fascinerende, men det er en del av greien. Dette er mye mer kunstaktig, men på en kul måte. Kameraet er fastmontert og vi får noen kule kameravinkler som skaper dynamikk i bildet i samtalene som beskrives.

Skuespillet i filmen er ganske overbevisende og det fungerer til at filmen klarer å gjøre sine poenger. Maria Grazia Di Meo spiller solid som henne og Jørgen Hausberg Nilsen er perfekt som mannen som aldri er fornøyd og liker å høre sin egen stemme rette på henne. Dialogen virker naturlig og jeg lurer på om den er noe improvisert? Men uansett er dette en av filmens store kraft som styrkes av skuespillet.

Konklusjon
Dette er en indiefilm som gav meg en stor og kul filmopplevelse. Filmen er svært mørk i dramaet med fokus på det å snakke forbi hverandre. Og når man ikke kommuniserer for annet enn sin egen del, så kan man føles litt alene. Denne filmen er godt laget og lykkes med det nakne og rendyrkede fokuset. Jeg fant dilalogen fasinerende morsom i alt bullshittet som kommer ut til en hver tid. Det er flere morsomme parterapi-moments i filmen. De sporer av hverandres samtaler hele tiden og klarer aldri å svare på noe den andre spør om. Filmen er ganske morsom til tider i den distanserte dialogen. Særlig hos den mannlige hovedrollen.