( + )

Alt starter med at en mor forteller harde ord til sine barn. Hun forteller at de ikke må være helt stille og ikke ta av tørklene foran øynene. Hvis de ikke gjør som mor sier vil de dø. Deretter legger de ut på en reise for å komme i sikkerhet…

Filmen er basert på en roman med samme navn som filmen. Regien er ved Oscarvinneren for ‘I en bedre verden’, Susanne Bier. Hun treffer ikke like godt denne gangen, men har skapt en vakker film med kult fotoarbeid og forseggjort klipp. Den er formidlet på nært vis. Dette er en film med et passe kult konsept der verden er på vei under fra en fare folk ikke kan se. Noe truer der ute og det skal vi få introdusert i løpet av filmen.

Vi får en svært effektiv introduksjon til filmen og det meste av de enkle premissene for handlingen. Vi får se noen tilbakeblikk som forklarer hva som har skjedd. Men jeg skulle ønske dette hadde mer brodd i nåtiden. Det er mest i fortiden alt foregår i filmen. Hadde vært litt kulere om vi fikk ting forklart gjennom filmen i nåtiden, slik at man fikk mer av mystikken avslørt til rett tid.

Det er skremmende å se hvordan folka som blir påvirket av dette fenomenet tar selvmord på sykt vis. Og med det skjønner vi at dette minner litt om M. Night Shamalans The Happening og en liten dose ‘The Road’, bare med litt andre parametere om hva som truer og hvordan. Scenen under teppet i båten er litt ‘freaky’ når Sandra Bullocks rollefigur prøver å sende ut radiosignal om det er andre der ute og så hører vi fuglelyder. Med det begynner vi å undre hva tittelen egentlig betyr helt annet enn at det har noe med fugler å gjøre.

Du får en passe kul stemning i starten. Filmen fortelles med både fortiden og nåtiden om hverandre. Dette føles som en fiffig måte å angripe dette på. Den har dog et bedagelig tempo og utvikler seg ikke mye fra vi kommer i gang med filmen. Dette er en såkalt populær regelskrekk, og her er reglene at man må være stille og ikke se så går det bra. Det er ganske interessant å se hvor filmen tar oss. Filmen føles noe for lang og klarer ikke å interessere meg like mye hele veien..

Sandra Bullock spiller en god rolle og blir det naturlige midtpunktet i filmen. Hun er både pen, moderlig og et bra moralsk kompass. Bullock har det sympatiske utseende og spiller rollefiguren så vi tror på henne og det er også et følelsesmessig aspekt rundt morsrollen hennes som linkes sammen i første og siste del. Men likevel er det mest rare med filmen er at hun nærmest famler seg i blinde gjennom hele filmen. Det føles nesten litt som på måfå. Det tar lang tid før vi kommer tett på Bullocks rollefigur i filmen, men når vi gjør det er vi minst midtveis i filmen. Den scenen som gir oss mest i så måte er scenen når Bullocks rollefigur drar inn i et hus og henter mer mat og på vei tilbake får hun problemer og ungene som er igjen i båten prøver å finne moren. Der føler vi at vi skjønner hva Mallorie står for og er laget av. Vi kommer også tett på John Malkovichs karakter som vi connecter mest med i fortiden.

Konklusjon
Det er ikke så mye hardcore skrekk i filmen. Og dette føles mer som dramaskrekk med mye stemning, men ikke så mye handling. Det er sparsomt med dialog og vi får inn med teskje hva som skjer. Filmen er litt foruroligende å se disse selvmordene, og så får du litt stemningskrekk. Synes nok filmen kunne hatt mer action innbakt i manuset. Det gjør at filmen føles noe naken til tider. Selve konseptet skaper litt mystikk, men så skjer det ikke mye. Men jeg synes regissøren får veldig mye ut av lite og filmen er åpenbart proft laget med en bra kunstnerisk flow i verket.

Fortiden og nåtiden kommer mer og mer sammen mot slutten, men jeg skulle ønske jeg fikk mer fyr på bålet tidligere så jeg fikk mer interesse for filmens første del. Det hele virker litt kaldt i starten. Det gjør at dette er vanskelig å skjønne seg på. Det er også flere scener der hovedrollefiguren får problemer, men likevel pleier det ikke å skje noe særlig. Det er nesten som jeg begynner å tvile litt på hvilken fare de egentlig står overfor, annet enn at de ikke kan se. Det er dog en del spennende øyeblikk i filmen og de drar dette opp og skaper noe lettere skrekkmomenter.

Dette er en postapokalyptisk film uten om det det vanlige som er ganske nedstrippet. Det er dog litt småbefriende å få en monsterfilm der man ikke ser monstrene og spesialeffektene skjuler seg i luften. Filmen kan også føles som en lightversjon av ‘A Quiet Place’. Jeg så aldri filmen da den kom, selv om jeg husker at den ble et lite fenomen som alle skulle se. Men til tross for at filmen har sine øyeblikk, føler jeg dette nok kunne vært mer skrudd til. Da gjenstår det bare å se om den spanske 'spin offen’ klarer å ta dette videre til nye høyder.