Vi følger et journalist-team som prøver å finne svaret på en eldre drapsgåte som de går mer i dybden på. Det handler om den populære bloggeren Solveig Lyngåsen. Hun ble borte og antatt drept etter å ha blitt angrepet i skogen ved et tjern, da hun var på telttur. Drapet blir strømmet live på bloggen hennes. I en bygd der alle kjenner alle, så kan det være lett å dra lette konklusjoner, og det gjør politiet med den lokale lensmannen i spissen. De mistenker selvsagt bygdas eneste kriminelle, Ole Glenn. Men saken blir henlagt for manglende bevis. Så gjenstår det bare å se hvem som egentlig drepte Solveig?

Jeg har sett noen norske true-crimeserier opp i gjennom de siste ti årene. Dette henter mest inspirasjon fra ‘Hvem drepte Birgitte Tengs?’ med en god del referanser til den saken, selv om dette ikke ligner så mye i grunnhistorien, så har det mye lignende detaljer i saken og spor de følger. Mye er selvsagt typisk for true-crime i seg selv, men selv om dette er bygget opp i det kjente true-crime-landskapet er dette en real parodi på true-crime og noe sitter bedre enn andre momenter. I alle fall i humorleveringen.

I front for den journalistiske gravende etterforskningen finner vi rollefiguren Rachel Zoe Isachsen. Hun blir spilt av Uma Feed og det er henne vi forholder oss til gjennom hele serien og hun fremstår som dyktig, rettferdig og omtenksom. Altså et bra anker for en slik serie og så kommer Kevin Vågenes med de mange rollefigurene sine og skaper liv og røre. Mange av dem er ikke særlig troverdige da, men de er der nok mest bare for humor.

Dette er bygget opp som en seriøs fiktiv true-crime med 8 episoder a 24 minutter, der alle episodene allerede ligger ute. Alle rollefigurene er dønn seriøse utenom de 17 rollefigurene som Kevin Vågenes spiller. De er selvsagt tullet mye til og det er de som skaper situasjonskomikk og humor som serves i serien. De fleste av rollefigurene til Vågenes i serien er svært egosentrerte og meler mest sin egen kake for å fremstå som bedre enn det de er på TV.

Noen av rollefigurene blir litt for krampaktig fremstilt som den ene dama som bare sier ‘Hæ’ i alle avhørene sine og vi begynner å lure på om hun er litt tilbakestående. Og det er flere rollefigurer som er mer og mindre morsom. Vi får også noen rollefigurer som vi kjenner fra før i suksesserien ‘Parterapi’. Vi får se frisøren Gaute, den egoistiske rosabloggeren Sara Eline og typen hennes Alex, den voldsomme sangfuglen Siri. I tillegg er det en rekke nye rollefigurer som trønderen på butikken, den udugelige lensmannen, venninnen til drapsofferet som ikke har tid til å forklare seg på grunn av sine voldsomme unger som alltid avbryter med mer og den PR-kåte medjournalisten som ikke kan noe og prøver å late som han skal ha æren for alt som kommer frem.

Men i det store og det hele er dette ingen serie man skal ta for seriøst. Dette er et forsøk på en true-crime-parodi som innimellom treffer bra og noen ganger føles litt småklein. Kevin Vågenes er en dyktig karakterskuespiller, og dette føltes litt som en serie i samme lette landskap som Jul i Blodfjell, bare med en drapssak og ikke en ny i hver episode. Saken vi følger er litt fengende, men man trenger ikke være rakettforsker for å finne morderen, i alle fall i følge min kone. Vågenes er god på dialekter og han prøver å variere dem så mye som mulig for at det skal bli forskjell på dem i serien, selv om det er noe kunstig i en bygd på kun 3000, der ikke en snakker lik dialekt, men som sagt så synes ikke jeg at det er det som feller serien.

Konklusjon
Dette er lettbeint, lett tullete og fint humreverdig. Saken i seg selv er litt gøy den også med et greit manus av Martin Zimmer, Lars Kristian Flemmen og Kevin Vågenes, der de leker seg med innholdet og rollefigurene. Om du likte Parterapi eller Jul i Blodfjell så er dette lett overkommelig underholdning. Liker du også true-crime på toppen av dette, så kan du gjerne se denne artige parodien på formatet. Dette er lett sett og episodene flyr lett, men til tross for dette er dette ingen innertier, men heller mer en serie som makter å underholde deg når den flyter som best og noen små skjær er det i sjøen også, men jeg velger å se på helheten og den er ganske vellykket med situasjonskomikk som treffer og noe som føles mer flaut. Dette er ikke like gøy som Parterapi, men godt severdig er det.

[ Du kan streame hele serien på NRKs nett-TV ]