---

Terningkast:


Ingress:

En leiemorder er på oppdrag i kjærlighetens by, Paris. Alt handler om en svært proffesjonelll leiemorder som ikke lar noe være opp til tilfeldighetene. Likevel går noe galt da han skal likvidere en person for en kunde. Der går alt etter planen helt til han bommer og treffer en feil person. Dette skaper mye problemer og plutselig begynner han å bli den jagede og må prøve å få kontrollen på det som skjer rundt ham i et intrikat spill der han ikke kan stole på noen rundt seg…

Anmeldelse:

Hver gang David Fincher komme med ny film går det en liten frysning gjennom kroppen min og jeg gleder meg alltid til å se hva han har funnet på denne gangen. The Killer er en film du merker å ha sett og er en film verdig et David Ficherstempel. Likevel er ikke dette blant hans beste eller mest særegne filmer, men du får like fullt og helt en Fincher-følelse av å se filmen. Dette minner nok mest om filmer som Fight Club, Seven og Gone Girl i følelsen filmen gir deg, men Fight Club og Seven er i en helt egen liga enn denne.

Du får mye fakta i starten og det er sykt detaljer personen forteller oss om, nesten uten stans. Det er en vekslende lydspor fra stillhet når hovedpersonen forteller om slik han oppfatter situasjonen og verden og til musikken han hører på når han ser ut. Det blir litt grove musikk-kutt med en litt artistisk vri. Vi blir med en iskald morder inn i tankene hans. Han leker veldig lenge med kikkertsiktet og følger med hva de i naboblokken gjør. Men etter mye snakk om perfekthet, så bommer han på målet. Og det er der filmen virkelig begynner.

Selv om filmen handler om en leiemorder er dette veldig nedpå. Starten kan føles noe nakent handlingsmessig. Dette minner litt om et dataspill i måten det er bygget opp på. Det kan bli litt mye mas og lite som skjer. Leiemorderen drar mye rundt og det er noen som kan være etter ham. Fincher har laget en film med lite stimuli, men som har en nærmest elektrisk og trykkende atmosfære. Det visuelle er ikke veldig utpreget. Det er et litt grønn og hvitt sterilt skjær over filmen.

Michael Fassbender spiller solid i filmen. Han har et utseende som passer godt til en kamelon av en leiemorder. Han er en veldig kald fisk denne leiemorderen. Han prøver å legge av seg alle følelser og bare utføre alt slik han planlegger det uten sympati for noen andre enn oppdraget. Han er omtrent alene om alt i livet og lever som en ensom ulv. Han har et destruktivt verdensbilde om at han ikke tror på noe eller noen og driter i alt og alle. Han sprader rundt med en bøttehatt og minner nok mest utseendemessig om Hunter S. Thompson fra Fear and Loathing in Las Vegas med Johnny Depp i hovedrollen.

Hovedpersonen er like kald og meningsløs tilværelse som flere rollefigurer fra Finchers filmunivers. Vi følger bare leiemorderen rundt i hans depressive, kyniske liv og oppdrag for å få kontroll over de rundt ham som går etter ham. Men selv om han er ganske beregnende og proff, møter han en del motstand noen ganger. Det viser at det ikke er alt man kan planlegge for. Likevel viser filmen at om man gjør bra forarbeid, så teller det for en hel del.

Konklusjon
Filmen går litt i perioder. Ikke hele filmen som er like interessant. Noen deler er mer spennende enn andre. Det er mye snakk i filmen. Alle snakker og snakker i et meget monotont og intetsigende stemmeleie. Filmen er tidvis altoppslukende, men filmen blir litt mye i lengden. Den er dog veldig tro mot materialet, universet og rytmen i filmen. Det hele er meget sykelig, helt uten følelser og preget av depressiv tomhet. Filmen er så treffende på dette at den som helhet skaper en solid helhet i verket. Filmen er ikke superoriginal, men har sine øyeblikk og føles bra Finchergjennomført. For min del er ikke dette en definitiv klassiker, men jeg føler filmen gir meg nok til å få den opp på fem svake øyne på treningen.