Mesterregissør Ridley Scott er, i en alder av 85 (!), klar med nok en storfilm, denne gang om krigsmastodonten Napoleon Bonaparte! 

I hoved- og tittelrollen står et annet stort navn i Joaquin Phoenix som igjen briljerer og føles passe veldig godt i sin rolle. Hans fremstilling av Napoleon går som forventet mye i sterke og bestemte steinansikt, men også hans mykere sider slår inn, noe som tilfører portrettet av ham mer dybde og mykhet enn først fryktet.

Historien om den militære og politiske sterke skikkelsen Bonaparte, skildres av Scott i nærmest episodiske bolker, hvor vi blir med på de største hendelsene og krigsslagene i hans liv, fordelt på omtrent 20 år. Underveis klatrer Napoleon i gradene, får mer makt, tilhørere og publikum, før han så attpåtil gjør statskupp og tildeles keisertronen i Frankrike. 

Selv om det er gledelig å se at den gamle Scott har tilført både emosjoner, og et tidvis sort galgenhumoristisk manus, er det krigsslagene som virkelig står i klart hovedfokus her. 

Det er denne hoppingen og episodiske narrative følelsen som også skaper et litt vel enkelt preg over narrativet, og hvor Scott gjerne kunne ha sydd delene litt mer sammen. Har hoppes det nemlig tidvis så fort over på “nok en stor hendelse”, at man som publikummer sitter litt tilbake og klør oss i hodet - “sovnet jeg, og gikk glipp av noe?”. 

Men… Scott tegner altså så store, vakre og imponerende krigstablåer, at man nesten sitter og måper underveis. Ikke alle av Napoleons hele 61 slag tas selvsagt med, men de største og mest sentrale virker å være skildret, men uten at de føles like i sin fremstilling. Og det er her Scott imponerer mest - han orkestrerer de visuelle fremstillingene så ulikt, at de absolutt blir filmens høydepunkter. 

Og det er rått, brutalt og ganske så blodig det som skildres. Napoleon mistet over 3 millioner soldater under sine slag, noe som selvsagt er brutale tall, men som krigfører står han fremdeles som en av de største og beste organisatoriske og strategiske krigshodene igjennom tidene. Napoleon som film er virkelig en “must see”-film på kino, og Ridley Scott viser at han fremdeles skaper storhet på lerretet som få andre fremdeles gjør. Dette er begge mastodontene Napoleon og Scotts film.