( - )

Etter at en skruppelløs diktator blir tatt til fange, gjør en rekke terrorister et fremstøt mot flyet til den amerikanske presidenten. De kaprer flyet i mens han er om bord. Det skaper litt av et spill om å forsøke å få kontroll over situasjonen. Det blir usikkert for alle hvor det er blitt av presidenten. Terroristene ønsker å forhandle om å frigi den skruppelløse diktatoren, men forhandler ikke med terrorister? Det blir litt av et spill med presidenten som en viktig brikke i det hele. Hvem som seirer og hvordan det går er det du skal få oppleve…

Regien er ved den tyske underholdningsregissøren Wolfgang Petersen. Det er samme mann som gav oss klassikere som Das Boot (1981) og Den uendelige historien (1984), samt andre filmer som Troja (2004) og Den perfekte stormen (2000). Petersen er en solid regissør som er god på å bygge opp spenning og action i sine filmer. Det var noe han markerte seg tidlig med bravur til å gjøre i både krigsfilmen Das Boot og den helt forskjellige eventyrfilmen Den uendelige Historien. Man merker at Air Force One er en actionfilm av Petersens hånd. Den er veldig on point og har mye spenningsmomenter.

Det er også et meget bra cast i filmen, med solide navn i de sentrale rollene. Vi følger presidenten av USA, spilt av Harrison Ford, mest kjent som Indiana Jones og Han Solo i Star Wars. Rollefiguren hans er en fin fyr som snakker åpent ut om betente saker og ikke tar seg selv så høytidelig. Harrison Ford spiller en veldig sympatisk og god president som har et vinnende vesen og er en god familiefar. Men etter hvert ser vi også at presidenten er litt av en actionhelt også, og det er der denne filmen kanskje blir for mye. Og som i alle markante actionfilmer så må det også være en badguy og denne gangen blir han spilt av kongen av badguyroller, i kamelonen Gary Oldman. Oldman gjør en meget solid rolle og spiller den meget beregnende terroristlederen med stor innlevelse på en måte som vi legger like mye merke til han som Ford i sin rolleprestasjon. Med andre ord er de to svært vellykket i begge sine roller. Ellers medvirker også kjente fjes for sin tid som Glenn Close og William H. Macy.

Tiden dette er laget under var det mye fokus på autoriteter på film og det var en tid der ofte den amerikanske presidenten var med på film. Også i actionfilmer av dette planet. Det var noe eget over 1990-tallets actionfilmer. De var veldig voldsomme og veldig rett på sak med troverdighet i andre rekke. I dag er det snakk om filmer med like høyt tempo men med mye mer heseblesende action og en mindre tegneserieaktig vold. Actionfilmene fra 1990-tallet var ofte mer karikerte og skurkene var mer merkbare enn dem i dag.

Det er en egen atmosfære i filmen, og det er klart fra første stund at dette vil bli actionfylt. Filmen begynner actionfylt med at en gruppe maskerte sorte troppe likviderer en rekke vakter og general Radek, diktatoren til et korrupt regime i Kasakhstan. Og det er mye greier som skjer rett etter dette som setter oss i den rette stemningen. Og når filmen heter Air Force One, vet vi allerede der en del av det dette kommer til å dreie seg om. Nemlig presidentens fly. Og da blir selvsagt presidenten selv kidnappet. Og hvem er bedre til å utføre det enn nettopp terrorister av skurkekte sort. De skyr ingen midler og prøver å spille sine kort rett. Det er selvsagt ikke lett å være terrorister heller og vi følger både terroristene

Filmen har et relativt bra driv, men er noe for skrudd til til tider. Men spenningen i filmen er til å ta å føle på. Presidenten sniker seg rundt i flyet og prøver å ikke bli fanget. Det er dette vi følger med på og terroristteamet som prøver å frigi sin leder, samt teamet som skal redde presidenten. Det blir relativt mye action i filmen og den er ganske bra lagt opp. Filmen kan minne en god del om den første Die Hard-filmen med Air Force One flyet som lekeplass i stedet for skyskraperen. Det er et simpelt konsept, men det greit med tvister i filmen som holder på spenningen og intensiteten gjennom det hele.

Konklusjon
Filmen er ganske gjennomført underholdende. Det er litt vanskelig å rulle terning på filmen. Det fordi den er ganske så karikert. Det er mye dårlig russiskaktig aksent på en del av 'bad guy'-ene. Filmen får oss til å tvile litt på hvor mye en president egentlig er i stand til og er hvorfor blir han nesten fremstilt som en superagent også? Dette blir også villere og villere utover i filmen. Man ler og gliser litt over hvor over stokk og stein dette egentlig går.

Dette er også gjennomsyret med typiske actionfilmklisjeer, men for min del synes jeg også det er en del av sjarmen. Jeg føler også at filmen hadde et litt nostalgisk tilbakeblikk til måten filmene var lagt opp på fra midten av 1990-tallet og utover til litt inn på 2000-tallet. Det er noe litt naivt og rett frem preg over filmen. Liker godt at filmen har mye å spille på hele veien og stadig kommer inn i nye spenningsfaser. Akkurat det er filmens største styrke også underholdningsmessig og vi får et bra driv.

Det er noen okei tvister underveis, men når man snakker og sammenligner denne filmen med de største klassikerne i sjangeren, så kommer denne litt til kort. Likevel er filmen overraskende underholdende for sin tid og fungerer også utmerket på meg og min kone som er tenåringer når denne filmen ble laget. Det er også alltid kos å se Harrison Ford som 'good guy' og Gary Oldman som det motsatte.

I det store og det hele er filmen mer gøy enn den er bra. Den er godt laget og har et bra driv, men blir for skrudd til og det gjør at filmen ikke klarer å stå hele distansen. Noe blir litt for latterlig og det er litt synd i en film som ligger litt og vipper mellom tre og fire på terningen. Jeg lander nok på en svak firer på terningen for en film som føles som en blanding mellom superklassikeren Die Hard og Kapring på åpent hav, for å nevne to filmer dette minner mest om. Filmen får fire fordi den er såpass gjennomført actionfylt, spennende med godt thrillerdriv og blir med det svært underholdende.