( - )

Første historie sentreres rundt tenåringparet Mitsuko og Jun fra Yokohama er på en pilegrimsreise Memphis. Mitsuko er besatt av Elvis og de reiser gjennom USA. I den andre historien møter vi den italienske enken, Luisa, er strandet i Memphis. Hun deler rom på et hotell med den pratsomme Dee Dee som nettopp har forlatt sin britiske kjæreste. I tredje historie introduseres Johnny, kalt Elvis. Han er opprørt etter å ha mistet jobben og kjæresten. Vi følger disse tre historiene og hvordan de veves i hverandre…

Filmen heter Mystery Train og det er ikke tilfeldig, fordi det er en Elvis-sang. Selve filmen består av tre historier. De finner sted samme natt i sentrum av Memphis. De tre historiene blir knyttet sammen av at de besøker et nedslitt hotell. Hvert rom på hotellet har ikke TV, men er dekorert med et portrett av Elvis Presley. Dette er en antalagifilm der alle historiene har det felles at de finner sted i Memphis, som er byen der Elvis Presley bodde og levde.

Mystery Train er laget av den amerikanske regissøren Jim Jarmusch. Han lager ofte lavbudjsettsfilmer i kunst og indiesegmentet som har stor kunstpreg over seg. Jarmusch har en helt unik fortellerteknikk og mange av hans filmer er ofte antalogifilmer satt sammen av små sammenhenger. Fotoet i filmen er solid, og den visuelle stilen er gjennomført.

Filmen har en meget rolig og avbalansert tempo og rytme. Dette er et sært drama som handler om veldig lite å gripe fatt i mesteparten av tiden. Filmen oppleves også som svært sær og det bærer også coveret preg av som skildrer de to asiatiske kjærestene med heftig leppestift og røyken i kjeften. Det er de to i den første historien. De starter sin reise på et tog. Han liker Elvis Presley og de legger ikke merke til pikkoloen vil ha tips.

Det er ikke mye dialog i filmen og det er mye betraktninger. Det skjer lite i de to første historiene. Det er den siste historien der det skjer mest. Med andre ord bygges det opp mot siste historie der ting tar mer av. Der ender en av rollefigurene opp med å drepe en bak kassen. Filmen føles veldig rolig og litt søvnig til tider. Noe av humoren er dog treffende og gir deg en del komiske vibber som spicer opp innholdet.

Det fiffige er at alle historiene egentlig skjer samtidig og gjennom å se filmen flere ganger legger man merke til detaljer som høres og merkes i de andre historiene. Vi får også se at filmen både begynner og slutter på samme sted, med at toget tar dem til stedet og fører dem hjem igjen.

Konklusjon
Filmen er veldig minimalistisk utført av Jim Jarmusch som har utviklet sin helt egen stil og tone. Første gang man ser filmen gir den ikke like mye mening, men dette er nok en film som er best andre gang du ser den. Det er mye inntrykk og masse som faller på plass mot slutten. Med andre ord leker Jim Jarmusch litt med oss som seere og sulteforer oss på informasjon.

Skuespillet er fint utført, selv om det meste fremtoner seg som litt smårart og sært. Steve Buscemi er dog den for meg som gir mest skuespillervalue tilbake til filmen. Alt i alt er dette en film for de mer spesielt interesserte og ikke en film for Hollywood-massene. Likevel synes jeg Jarmusch leverer og gir oss en forestilling i små kule øyeblikk som gjør filmen verdt å se.