Vi følger Kora, som er en ung kvinne med skjulte talenter. Hun arbeider som gårdbruker på en rolig koloni kalt, Rebel Moon. De lever i fred og harmoni med jorden de dyrker. Den jorbrukeridyllen blir dog brutt når en fremmed krigsherre ved navn, Balisarius, kommer til kolonien og vil ha dem til å brødfø hans soldater og gi dem noe de ikke vil ha i bytte for tjenesten. Dermed sender de Kora ut for å finne soldater til å slåss for Rebel Moon og for at dets sivilisasjon og virke ikke skal gå tapt…

Dette begynner som en sci-fi-entusiasts drøm. Vi ser et romskip komme ut av noe som ser ut som en portal i rommet og glir mot oss. Dette ser ganske så tøft ut. Deretter setter en hes stemme oss inn i handlingen. Der øyner jeg at denne filmen kan bli storartet, men så roes dette kraftig ned like etterpå med en ung kvinne som driver med jordbruk på en planet. Og med det kommer tempoet meget ned ‘på jorden’ og jeg dras litt ut av stemning igjen, fordi dette mangler litt på det estetiske i samhandling med det som skjer. Du får i denne filmen første del av det som er et delt sci-fi-eventyr, der neste del kommer ut på Netflix rundt midten av april.

Filmen er laget av Zack Snyder, kjent for store filmer som 300, Justice League, Watchmen og Netflixfilmen: Army of the Dead. Han har virkelig gjort en del for å sikre at dette gir deg litt storfilmfølelse, selv om dette aldri kommer til å bli en skikkelig klassiker. Det er ikke mange som tør å satse på noe nytt i dag, og da særlig ikke på filmer. Dette er rett og slett noe så sjeldent som en blockbusterfilm som kommer rett på streaming, med Netflix som filmarena. Det gjør at du får litt ‘kino-wibe’ i din egen stue og kan se filmen i ro og mak i julestria. Lyden er kul og dette føles som kino i egen stue på det gamle hjemmekinoanlegget mitt. Musikken er med på notene og spiller på følelsene i materialet. Det er dog ikke noe musikk som fester seg på hjernen og føles litt shoppet av diverse lignende stemningsverk. Lydeffektene er ganske ‘Star Wars’-aktige og spiller på lag med lydanlegget.

Dette minner ikke rent lite om en Star Wars-film, og det er ikke rart siden filmen først var ment som en Star Wars-film, men som er skrevet om til en annen sci-fi-film da den ble kansellert. Filmen er CGI og effekt-tung og glir mer avgårde på handlingssiden. Det hele går litt seigt fremover og har en del action mellom slagene. Det blir også en del slow motion-actionblandinger i kjent Zack Snyder-stil. Dette ser ganske tøft ut til tider og er lett underholdning for folket. Derimot er ikke rollefigurene ganske klisjemessige og dialogen litt lite gjennomarbeidet, men det gjør ikke så mye når jeg synes det tekniske sitter og jeg ser dette som en sci-fi/action-film og det liker er noe jeg verdsetter. Dette er ikke troverdig sci-fi eller action, men heller en grei virkelighetsflukt.

Det er gøy å se at andre filmer også prøver seg på rikere sci-fi-verdener med en skikkelig popcornfealing. Nå er ikke dette like bra som Star Wars på sitt beste, men likevel er dette ganske underholdende og langt på vei omfavner jeg dette, om ikke bare i rein entusiasme over mye sci-fi-tørke utenfor de vanlige traverne som bare får ørten oppfølgere. Sist jeg så en Snyder-film, så jeg hans Netflix-film Army of the Dead, som jeg rullet en firer for og likte actionfealingen filmen gav meg. Med andre ord var Snyder inne på noe, selv om det ikke nådde helt ut. Denne gangen er det Rebel Moon som han prøver å berike folket med.

Skuespillermessig er dette greit. I hovedrollen treffer vi Sofia Boutella (best kjent fra The Mummy med Tom Cruice). I andre roller treffer vi andre kjente navn som Charlie Hunnam fra Children of Men og Cold Mountain, Ray Fisher kjent som Cyborg i DC-sfilmer, Djimon Hounsou fra Gladiatoren, Blood Diamond og Guardians of the Galaxy, danske Josefine Lindegaard og Anthony Hopkins (som krever ingen som helst introduksjon).

Konklusjon
Jeg har sett en rekke Netflixfilmer, men det er ikke mange som klarer å gi deg denne kulhetsfølelsen på. Dette har dog ikke allverdens å spille på, men føles tvers igjennom gøy å se. For min del likte jeg de stemningene filmen gav meg. Dette var akkurat den filmen jeg trengte etter en kjekk jul, for å komme over ut av feriefølelsen og inn i det kjekke filmfri-i-hodet-rommet, der man bare kan la seg underholde, oppleve og ikke slippe å tenke så mye. Effektene er greie nok og ser proffe ut, men de har noe igjen for å gi oss noe i nærheten av noe stor realisme i effektene. Ei heller har filmen noe særlig dype rollefigurer eller noe særlig story å berike oss med, men likevel klarer dette å gjøre det den er ment å gjøre, nemlig å skape popcorn-sci-fi/action.

Jeg likte som sagt veldig godt det filmen gir meg av stemninger, som minner litt om det jeg så av effektfilmer i tenårene alla når jeg så Independence Day eller Det femte element på kino, men dessverre så er filmen noe treg i det den formidler og det trekker ned noe. Med andre ord kunne dette vært veldig mye bedre om det hadde hatt høyere tempo eller mer krydder i historiefortellingen. Det vil si at mye er på plass i filmen, men noe av limet kunne vært mindre seigt og mer klebende. Med andre ord minner dette litt om John Carter, som var en annen film som gav meg mye, men anmelderne ikke omfavnet stort. Dette er som John Carter en rom-action med mye effekter, men som kunne ‘connected’ mer med oss for å gå hele veien til hjertene til sci-fi-fans. Likevel er dette langt mer gøy enn det meste av superheltfilmer som spys ut over en lav sko for tiden, selv om det kan tidvis føles som om det er variasjoner av noe man allerede har sett før.

Det kan være anmeldere frastøter seg dette fordi det ikke minner om Star Wars, men jeg bryr meg ikke om det. Jeg liker sci-fi generelt og liker dette langt bedre enn jeg hadde trodd på forhånd etter at kritikkene kom ut og slakten viste seg som trend. Om du liker popcorn-filmer, er dette grei skuring. Dette er også filmen for Zack Snyders fanboys, som det er en del av der ute. Dette treffer dog ikke like bra som Watchmen, som er min Zack Snyderfavoritt, men er langt på vei vellykket, selv om ikke alle bitene har like mye spor av kvalitet. Etter mine øyne er dette en av de beste popcornfilmen som kom rett på streaming, som ikke er skapt av kunstneriske regissører. Jeg likte også veldig godt Troll av Roar Uthaug, som var en helt annen popcornfilm, men dette er mer gjennomført og en langt vanskeligere film å gjøre bra.

Det er dog veldig vanskelig å rulle terning på filmen. Den fortjener minst en firer på terningen fordi den følelsen filmen gir meg. Jeg er ikke så opphengt i historiefortellingen, da det aldri har vært min greie. For meg er det viktig hvilke stemninger filmen setter meg i og om den klarer å få meg til å bli med på moroa. Det er disse stemningene som både små og store filmer kan gi meg, som er avgjørende for meg om jeg liker å se filmen.

Jeg liker den variasjonen filmuniversene kan gi meg. Noen ganger ønsker jeg en kunstfilm som jeg elsker å la meg gi vakre inntrykk, noen ganger er det noe som utfordrer det intellektuelle aspektet og andre ganger det noe mer hjernedødt jeg trenger som en lavbudsjetts action eller grøsser. Jeg synes at Rebel Moon er inne på mye riktig og gir meg en variasjon av ting jeg liker, selv om ikke originaliteten er på topp. Jeg kan skjønne at noen misliker dette, men synes dette var befriende gøy likevel.

Jeg velger å premiere filmen med en firer på terningen, selv om filmen også er oppe på femmeren en rekke ganger i løpet av filmen. Filmen er også noe lang og klarer ikke å underholde meg like mye hele veien. Det er også et svært ambisiøst prosjekt og Snyder lander på beina, selv om han ikke klarer å gi oss alt vi vil ha i godteposen. Det er ikke langt fra mesterverk til makkverk og dette kan tidvis føles som litt av begge deler, men jeg får nok mest gode vibber av å se filmen og det vekker litt av tenåringfilmfølelsen i meg.

Jeg faller noe ut av historien som fortelles, men lar meg rive med av effektentusiasme og den passende sci-fi-følelsen. Denne filmen er dog langt i fra det beste jeg har sett og føles mer gøy å se enn den er i rein kvalitet. Dermed er jeg litt i konflikt i mitt indre og tror kanskje dette ikke hadde klart seg like godt i et gjensyn, men jeg liker å se dette og Snyder gjør en del riktige valg ut i fra sitt utgangspunkt og forsøker seg på et storslått sci-fi epos. Så kan det diskuteres om dette ikke står hele distansen igjennom, det er der dette nemlig skorter mest. Slutten er også alt for: ‘to be continued…’ og det er noe trekk for det også.