( + )

Dette er en biografi om livet til den store komponisten og dirigenten, Leonard Bernstein. Han var omtrent over alt og meget synlig i det klassiske underholdningsbildet. Vi følger Bernstein fra 1943, da han får sitt store gjennombrudd som dirigent for New York Filharmoniske orkester. Noen år senere får han et forhold med Felicia Montealegre, som er hans store kjærlighet og som han også gifter seg med og stifter familie med. Likevel er det ikke bare lykke i ekteskapet, fordi Bernstein lever et utsvevende liv og er utro med flere menn. Filmen viser både livet og musikken til Bernstein…

Det hele åpner med at Leonard Bernstein spiller piano og gir et intervju til et kamerateam. Bernstein er da ganske gammel og det hele åpner i farger. Deretter hopper vi bakover i tid og da er filmen i sort/hvitt. Filmskaper Bradley Cooper, har laget en meget spesiell og kompromissløs skildring av kunsten til Bernstein. Cooper er både regissør, skuespiller, manusforfatter og produsent for filmen og har med det de fleste hatter i denne særegne filmen.

Musikken står i sentrum i filmen og derfor kan dette bli litt vanskelig å få tak på for de som ikke deler denne kunstinteressen. Det meste av filmmusikken i filmen er symfoniorkestermusikk og klassisk sang i det som tilhørte kultureliten på første del av 1900-tallet. Filmen føles litt innadvendt og det blir mest samtaler, formidling av kjærlighet og musikk. Det gjør dette til en prøvelse for dem som ikke liker musikken og kunsten som filmen formidler. Det er ganske høy orkestermusikk inn i mange scener, det gjør at filmen føles litt utfordrende i lydbildet og vi endte med å skru opp og ned lyden for tale og musikk en del ganger, fordi min kone synes det ble for høyt på musikkdelen til tider.

Skuespillet i filmen er meget solid over hele fjøla. I front finner vi Bradley Cooper som Leonard Bernstein og Carey Mulligan som Felicia Montealegre. De to kjører skuespillet til det ytterste og kan raskt stikke av med en Oscar for sin innsats. Bradley Cooper storspiller som Bernstein, og Carey Mulligan er ikke noe dårligere, og leverer fjellstøtt med en innsats hun nok har mange aksjer hos Oscarakademiet.

Fotoet i filmen er godt skapt. Filmen er er laget i 4/3-format, som gjør at den ikke fyller hele skjermen på 16/9-formatet. Det er mye bruk av close-ups i filmen. Sort/hvitt-segmentene er meget levende. Liker de delene der filmskaperen spiller på lys og mørke og da særlig når skuespillerne står på scenen. Da er de i fokus i spotlighten med mørket rundt dem. Det er mange artsy dansesekvenser i filmen og mange andre stilige overganger og fiffige måter å samhandle musikken og livet til Bernstein.

Filmens handling er ikke mye å skryte av. Det er mest musikk og scener som viser kjærlighetslivet til Bernstein. Det snakkes mye i kameraet og mellom rollefigurene. Det er spesielt de gangene det snakkes rett i kamera og rollefigurene tømmer det de har inni seg. Det røykes heftig i filmen. Noen partier føles filmen ganske naken med bare rollefigurene i samtaler med hverandre i sengen og andre steder. Det er litt tidshopp i filmen og det skiftes mellom sort-hvitt og farger i alt som skildres. Med andre ord skildrer filmen følelseslivet til Bernstein i både musikken og ellers til sin kjære Felicia, men også hans mørke sider med at han også liker menn som må dysses ned for å ikke ødelegge karrieren hans.

Konklusjon
Jeg har hørt navnet Leonard Bernstein, men hadde ingen særlig kjennskap til denne musikkformidleren. Derfor ble denne filmen en øyeåpner på det punktet, selv om jeg nok ikke klarte å la meg hundre prosent rive med av det filmen gav meg til en hver tid. Filmen er solid teknisk, men jeg synes dog dette kunne vært bedre formidlet i samsvar med foto og musikk. De bildekomposisjonene som er, føles litt lite spenstige. Det blir rett og slett litt nakent til tider. Filmen er dog inne på noe større og mer helhetlig i enkelte nydelige sekvenser som musikalscenene med dansing og musikk i et lite parti.

Synes også at filmens skuespill er noe som trekker opp, men for meg som ikke hadde noe kjennskap til Bernstein fra før av, så hadde jeg ikke nok referanser å henge ting på så jeg kunne omfavne denne filmen fullt ut. Dette er først og fremst en kjærlighetserklæring til musikken som rørte publikummet til Bernstein og enkelte samhandlingssekvenser mellom musikk og bilde berørte meg dypt. Vi får også se hvordan hverdagen og selve livet også tar tak i familien Bernstein. Filmen er meget varm i måten den blir formidlet og med fokus på kjærligheten til hans kone på det ene punktet og Bernsteins nærmest altoppslukende forhold til musikken som er mest sentralt i filmen.

For min del overbeviser ikke filmen helt i starte og det tar litt tid før jeg kommer inn i filmen skikkelig. Den siste timen er for min del den beste i filmen og da smelter jeg mer sammen med Bersteins liv og musikken. Jeg må også berømme Bradley Cooper som viser seg som en tusenkunstner med denne filmen og jeg er imponert over hvor seriøs Coopers filmmakeri er blitt. Dette er tidvis på skyhøyt nivå, selv om jeg nok synes noen partier i filmen ble for nakne for min del. Det som uansett snakker for seg selv er musikken i seg selv og skuespillet. Så får vi se hvordan filmen klarer seg i Oscar-rottereset. Cooper er i alle fall på rett vei i filmbransjen og har virkelig steget i gradene fra han ble kjent med ham for alvor gjennom Hangoverfilmene.