Arrow er tv-serien om The Green Arrow og hvordan han ble superhelt. Tv-serien bruker hyppig tilbakeblikk for å fortelle oss dette. Vi får flere tilbakeblikk i løpet av episodene hvordan det gikk med Oliver på øya samtidig som vi ser hva som skjer i nåtid. Det er også en veldig seriøs serie, muligens litt for seriøs til tider. Heldigvis får den sprøytet inn litt humor her og der. Det er ingen kompleks serie, men veldig underholdende. Den mest underholdende serien jeg har sett på lenge i alle fall.

Oliver Queen (Stephen Amell) og hans far strander på en øde øy. Fem år senere kommer Oliver tilbake til Sterling City. Det han opplevde på øya har forandret han. Etter å ha motatt en bok fra faren om alle de mektigste i byen, begynner han å rydde ut de kriminelle elementene i byen, under altergoet «The Vigilante». I begynnelsen er han alene om dette men etter hvert får han med flere for å oppnå sine mål. John Diggle (David Ramsey) er hans livvakt til å begynne med, men etter lang mistanke om Olivers affærer blir han med på teamet. Felicity Smoak (Emily Bett Richards) er dataeskperten på firmaet til Olivers far. Det tar ikke lang tid før hun også hjelper Oliver. Familien hans står også sentralt i serien: Moira Queen (Susanna Thompson) har funnet seg en ny mann og Thea Queen (Willa Holland) selvmedisinerer seg med dop. Laurel Lance (Katie Cassidy) er advokat og hennes far Quentin Lance (Paul Blackthorne) politi. Bestevennen til Oliver, Tommy Merlyn (Colin Donell), har inngått et forhold med Laurel. Faren til Tommy, Malcolm Merlyn (John Barrowman), har sine egne skumle hensikter. Dette er er bare en rekke karakterer som er med i serien, men de klart viktigste.

Bidragsyterne

Som Oliver Queen har vi Stephen Amell i hovedrollen. Han er en ukjent skuespiller for mitt vedkommende. Jeg synes likevel han gjør en god jobb med å fremstille de to sidene av Oliver. Som jeg allerede har påpekt, er karakteren vi ser i tilbakeblikkene en helt annen person. Oliver er på dette tidspunktet en bortskjemt liten drittunge som ikke aner konvesekvensene av valgene han tar. Han er også en vandrende klisje, og fester bort alle pengene sine. Oliver er også utro mot Laurel med hennes egen søster. Stephen gjør en utmerket jobb med å formidle nyansene i hans karakter; fra hans forvandling på øya til det han blir da han er tilbake. Forandringen hans og det som skjer på øya er forøvrig det mest fascinerende med hele serien så langt. Vanskelig å si hvordan det blir i sesong to, men så langt bygger den videre på det på en god måte. Om det er noe jeg kan kritisere med skuespillet til Stephen, er han ikke helt topp som streitingen Oliver. Her virker han tidvis slapp. Han gjør seg helt klart best når det er følelser i sving, og når han er på øya.

I rollen som Laurel Lance har vi Katie Cassidy, og er den mest kjente av skuespillerne, tidvis godt brukt av The CW, tv-kanalen som sender Arrow. Dette er ikke den beste rollen hun har gjort. Den går til rollen hennes i tv-serien Harpers Island. Hun fremstår heller ikke troverdig nok i rollen som tøff advokat. Derimot er hun mye tøffere i det vanlige liv, og viser karakteren seg fra en litt annen side enn man kanskje forventer i løpet av sesongen. Ved flere anledninger viser hun seg kapabel til å forsvare seg. Hun er flink til å bruke hagle og kan slåss. Det er kanskje ikke så rart da hun vokser opp med en politimann. Jeg ble tatt litt på senga da hun viste seg fra denne siden. Det har ingenting med at hun er en kvinne. Tro meg. Det er fordi man forventer det ikke ut fra hennes rolle frem til da i serien. 

Selv om det er visse ting jeg pirker på her nå så synes jeg hun alltid gjør en god jobb, og dette er heller ikke unntaket. Hun er derimot best når hun spiller mot Paul Blackthorne som er hennes far Quentin Lance, eller Colin Donnel som spiller Tommy Merlyn. Han blir etter hvert hennes kjæreste. Jeg liker forandringen Tommy går gjennom, fra å være en playboy til å bli en ansvarsfull mann. Donnel er kanskje ikke den beste skuespilleren i verden, men han spiller sin rolle på en ydmyk måte. Han verken over- eller underspiller. Paul oser det karisma av, og virker som en av de kjente og kjære traverne i tv-serie landskapet. Heller ikke verdens beste skuespiller, men leverer akkurat det han trenger til den rollen han har.

Som Thea Queen har vi Willa Holland, og er også et forholdsvis ukjent ark; selv om jeg har sett henne før. Hun var for eksempel med i The O.C som lillesøsteren til Marissa Cooper i sesong fire. Willa spiller rollen som Thea greit, men man kan se nyanser av kvalitet i hennes portrettering her og der. Det er bare så synd at produsentene og hun ikke bygger videre på det. Willa er klart den dårligste skuespilleren av gjengen etter min. Hennes største problem er at hun leverer nesten all sin dialog med å snakke med sammenbitte tenner. Thea er også en litt for typisk tenåring som gjør overilte ting fordi hun blir oversett. Dette er litt av problemet med karakteren i begynnelsen av sesongen. Likevel vil jeg si at hun gjør en grei figur i serien, og er på langt nær verdens dårligste skuespiller. Jeg liker spesielt hennes forhold til Oliver, og de går gjennom en del tumulter i første sesong.

Medhjelperne til Oliver spilles av David Ramsey og Felicity Smoak. Når det gjelder David så gjør han også en helt grei jobb, og gir en viss trygghet til serien. Utover det, bidrar han ikke til en spesielt interessant karakter. Han får materiale å jobbe med, men det er til tider for lite eller for dårlig. Han inngår blant annet et forhold til eksen til sin bror, som forøvrig er død i det serien starter. Det er greit nok, hadde vi hatt bedre kjennskap til henne fra før av. Men slik det blir fremstilt og måten forholdet avsluttes på gjør det ikke særlig bedre. Felicity derimot er et mye bedre tilskudd til teamet til Oliver. Emily gir oss humoren som den seriøse serien Arrow så sårt trenger. Ikke alt hun sier like morsomt, men likevel det er en karakter som trengs. I begynnelsen av sesongen får hun dessverre ikke så mye å gjøre. Det er ikke før halvveis i sesongen at hun stikker hodet skikkelig frem. Hun går til og med ut i felten med Oliver nå og da. Dette hindrer karakteren hennes fra å bli ensidig. Emily spiller Felicity på en søt men snerten måte, og det funker. Jeg følte aldri at hun ble parodisk eller at det ble for mye. Et friskt pust inn i mellom action og seriøsiteten. Det er dog visse ting som ikke har blitt oppklart mellom rollen hennes og Oliver. Når de er ute i felten får man små antydninger om at hun har følelser for Oliver ved å hinte frem på ting. Det skjer veldig kjapt også trekker hun det tilbake. Er det en «failsafe» fra produsentene i tilfelle de ikke får Laurel og Oliver som par til å funke? Jeg vet ikke, men synes likevel at Felicity og Oliver hadde blitt et bra par. 

De to beste skuespillerne i serien må nok være Susanna Thompson og John Barrowman. Susanna spiller moren til Oliver, og hennes skuespill er veldig forankret i det trygge og moderlige. Vi aner likevel ganske tidlig at det er noe hun skjuler, og da spesielt i hennes gnisninger mot Malcom Merlyn. Det viser seg blant annet at hun vet om boken til faren til Oliver. Jeg kan ikke si så mye mer, for hun spiller en ganske sentral rolle i sesongen. John så vi sist i Torchwood, og det er godt å se han i en litt annen rolle. Han er antagonisten i første sesong, og gjør en veldig god jobb. Malcolm er en smart person, og John vet å spille det nøkternt. Det som er mer interessant dog, er at han ikke er så ond som man tror. I begynnelsen av sesongen viser han seg å være veldig kald og ikke bry seg om andre. I det vi får vite at han er Tommys far får vi se en annen side av han. De har ikke noe bra forhold, noe Malcolm prøver å fikse i løpet av sesongen. Han er glad i sin sønn selv om han ikke er så flink til å vise. Ikke vanvittig komplekst, men det gir skurken flere nyanser, og det er alltid bra. En sympatisk skurk, og dette spiller John overbevisende. 

Hva funker og hva gjør ikke

Nå har jeg snakket mye om karakterene, skuespillerne og litt om hva som har funket og ikke. Jeg skal gå litt dypere inn på det sistnevnte. Et av mine største problemer med sesongen er at episodene bygges rundt «monster-of-week». Det vil si at hvert kapittel er basert rundt en enslig event som løses i det episoden er ferdig. Jeg kan like slikt så lenge det som skjer i episoden er interessant. Men det er dessverre sjeldent at skurken er noe mer enn ensidig. Mesteparten av skuespillerne som portretterer disse skurkene er heller ikke mye å skryte av. Heldigvis er historien på øya såpass fascinerende at jeg til tider kan overse dette. Likevel, de ensidige skurkene og det traurige plottet trekker ned terningkastet mitt.

Jeg sa tidligere at Oliver i nåtid ikke var så interessant, og det er han heller ikke. Men det er litt urettferdig å gi han for mye pes. Selv om historiene i de forskjellige episodene ikke er spesielt bra, er det mer fascinerende å se hvordan Oliver opplever det som skjer rundt han. Han har trøbbel med familien sin som er glad for å se ham. Problemet er at han har vært så lenge vekke at Thea blant annet er sint på han. Hun skjønner selvfølgelig at det ikke var hans feil, men det er hun som har tatt seg av moren. Moira mistet både mannen sin og sønnen; det må være en stor påkjenning. En enda større påkjenning er det å måtte være sterk for seg selv og moren, som Thea har måttet. Da er det heller kanskje ikke så rart at hun doper seg for å fjerne smertene. Selv om Willa ikke er verdens beste skuespiller klarer hun å vise disse sterke følelsene og man føler med henne.

Det som også funker i serien er actionscenene, selv om de til tider kan minne litt for mye om frenetiske actionfilmer. Likevel er det alltid gøy å se slåssescener som kvalitetsmessig er likt filmer. Det er også fordi tv-serier har mye mindre budsjett og det er stilig å se at Arrow har fått det til så bra med lite penger. Disse scenene er også veldig underholdende. Sistnevnte er også et av nøkkelordene for hvorfor jeg liker serien; den er veldig underholdende. Tro meg, selv om tilbakeblikkene er de mest komplekse, er det dette serien gjør best. Håper de ikke kommer til å komplisere ting for mye, uten å klare det. For mange tv-serier har gått i den fellen.

Musikken i tv-serien er også veldig bra. Jeg er veldig glad i pompøs musikk som forteller noe om hva som skjer på skjermen. Med en blanding av synthesizere og gitar får vi en akkurat passe frenetisk og pompøs musikk som bidrar til helheten. Det er lenge siden jeg har vært så begeistret for musikken i en tv-serie som er jeg med Arrow. Tror du må så langt tilbake som Buffy the Vampire Slayer om jeg ikke tar helt feil. Musikken er fremdeles langt fra filmkvalitet, men dette er det nærmeste man har kommet. Den høres ikke billig ut som det har en tendens til å være i tv-serie. Det er akkurat nok tyngde i den til at det ikke oppleves slik.

Tilbakeblikkene

Det som skjer på øya er det som virkelig trekker meg til skjermen. Tilbakeblikkene i begynnelsen av sesongen gjorde meg ikke spesielt imponert. Karakteren Oliver var ynkelig og var ikke spesielt nyansert. Etter hvert begynte jeg å se små forandringer i karakteren hans som snek seg frem. Disse små nyansene bygget på seg og til slutt ble han en karakter jeg kunne heie på. All heder og ære går til Stephen som virkelig klarer å vise dette. Det er veldig stilig å se forandringen i karakteren på fra begynnelsen av denne sesongen og hvordan han er på starten av nummer to. Her kommer også en annen karakter frem som jeg ikke har trukket frem enda. Slade Wilson (Manu Bennett) møtet Oliver halvveis i sesongen. Han blir mentoren for Oliver og er med på å forme han til den han er nå. Slade og en annen karakter Shado (Celina Jade) får mye å si for karakteren Oliver. De er også med på å gjøre disse tilbakeblikkene enda bedre. Grunnen til at jeg ikke nevner de før nå, er fordi de vises på skjermen like mye som resten av karakterene. Det er også fordi jeg vil dedikere et eget avsnitt til dette.

Og før du tror at disse tilbakeblikkene gjør serien til en ny Lost, så må jeg stoppe deg. Heldigvis er ikke disse tilbakeblikkene så generiske som nevnte serie ble. Opplevelsen på øya er heller ikke så kompleks som Lost gjorde det. Det synes jeg er bra, da det fort kunne blitt for mye av det gode. Tilbakeblikkene forteller en rimelig linjær historie, men likefullt interessant. Som teknikk føles den ganske oppbrukt i tv-serier nå til dags, mye takket være Lost. I denne serien føles det som et friskt pust. Spesielt fordi tilbakeblikkene tar ikke opp like mye plass som det har en tendens til å gjøre. De blir brukt spesifikt og ikke for å fylle opp tiden. Det er mye derfor jeg føler at arrow lykkes så godt som den gjør.

Dommen

Jeg synes Arrow er en god serie som har et voldsomt potensiale. Håper at de kommer til å gi meg mer interessante historier i de enkelte episodene i sesong to. Det ser dog ut til at dette er er i ferd med å skje. Jeg har sett et antall episoder fra sesong to allerede og det ser allerede ut som det kan bli bedre enn den første. Likevel har jeg vanskelig å se for meg at det kan bli bedre enn slutten av sesong en. Den er såpass sterk at det skal vanskelig gjøres.

Arrow har til dels sterke karakterer i form av Oliver, Felicity, Moira, Slade, Malcolm og Tommy. Man får et fint innblikk inn i alle karakterene, og man føler ikke at noen av de er på sidelinjen. Skuespillet er kanskje ikke det beste jeg har sett i en serie, men det funker. Jeg klarer likevel ikke å gi serien mer enn fire, og har vært på nippet til å gi den en treer. Tilbakeblikkene får i mine øyne en helt klar femmer. Derfor er det synd at resten trekker karakteren ned til en firer; men hva kan man gjøre? Det er mulig dette endrer seg når jeg ser sesongen om igjen en gang i fremtiden. Arrow jeg håper du har kommet for å bli.