Les Revenants er noe overraskende som en «laid-back» zombie aktig tv-serie. Serien er laget av Fabrice Gobert i samarbeid med Canal+ i Frankrike. Den tar for seg en rekke karakterer som kommer tilbake fra de døde og begynne å hjemsøke den lille bygden hvor familiene bor. Hver episode er dedikert til en av disse karakterene. Dette gjør det mye lettere å bli kjent med de ulike individene. Likevel får vi se minst like mye av de andre karakterene i hver episode. Det er en treg serie, men visse elementer i fortellingen trenger tid til å etablere seg. Med andre ord må du en dose tålmodighet. Det er verdt det til slutt uansett, så det er ingenting å lure på.

Les Revenants er først og fremst en serie som har en mystisk fortelling som venter på å bli nøstet opp. Den bruker god tid på å nøste opp disse handlingstrådene. Det er en god ting, og det gjør at Les Revenants fremstår mystisk samtidig som at man ikke blir forvirret. Man føler at produsentene ønsker å fortelle en god historie uten å ofre kompleksiteten. Selv om handlingen får mye fokus, ligger hovedfokusen på karakterene. Hvorfor er de tilbake og hva er det som skjer, er to av hovedspørsmålene som blir stilt. Som sagt får en karakter sin egen episode hvor vi lærer om dem gjennom tilbakeblikk og hva som skjer i nåtiden. Dette bidrar heldigvis ikke til at mystikken forsvinner. Hvis en karakter mister for mye av sin mystikk kan det fort føre til at han eller hun blir uinteressant. Dette er er akkurat det som skjer med eksempelvis Sylar fra Heroes. På slutten av første sesongen til Les Revenants er det fremdeles ting som ikke har blitt forklart. Men det er ikke forbundet frustrasjon til dette, da man får lære mye om dem og man føler ikke at det ufullendt.

Dype karaktertrekk

Les Revenants handler om en rekke mennesker som gjenoppstår fra de døde. Serien handler også like mye om familiene som ble etterlatt og noen andre mennesker. Sesongen begynner med en forvirret Camille (Yara Pilartz) som klatrer opp fra et stup, etter tilsynelatende å ha overlevd en bussulykke. Hun vandrer hele veien fra ulykkestedet og hjem til en redd men glad mor. Camille er disilusjonert og tror at livet vil bli det samme igjen. Men dette er langt fra sannheten. Hun får ikke lov å gå ut for frykt av hvordan de andre innbyggerne vil reagere. Yara spiller Camille på en underforstått men fragil måte. Vi ser at denne karakteren ikke aner hva det er som foregår. Dette viderebringer Yara til karakteren gjennom hele sesongen. En jente som får en ny sjanse til å leve det livet hun vil.

Simon (Pierre Perrier) ringer på leiligheten hvor han og familien bodde før. Julie (Celine Sallette) bor nå i leiligheten. Han blir frustrert og fortsetter å lete etter Adele (Clotilde Hesme). Adele skulle gifte seg med han, men har bevegd seg videre med Thomas (Samir Guesmi) og deres datter etter Simon tok sitt eget liv. Det er en frustret Simon vi blir kjent med tidlig i sesongen. Det er også tydelig at alt ikke er som det skal være med han. Forholdet han utvikler med Adele i løpet av sesongen fremstår litt creepy, mye på grunn av oppførselen til Simon. Pierre portretterer dette på en ypperlig måten uten å overspille det. Hans skuespill tenderer som sagt mot det skumle. Blant annet metodene han bruker for å få innpass med sin gamle familie igjen. Jeg har ingen kjennskap til verken Pierre eller Yara, men begge gjør en upåklagelig jobb.

Victor (Swann Nambotin), en av de meste skumle ungene jeg har sett i en tv-serie eller film. Jeg har aldri sett på unger som skumle, noe alle andre visstnok gjør. Han dukker også plutselig opp hos Julie og får lov til å flytte inn der. Barn er sjelden eller aldri særlig gode skuespillere. Heldigvis er Swann et av unntakene. Han har ikke så mye dialog i løpet av sesongen, men det trenger han heller ikke. Swann formidler sitt spill gjennom god ansiktsmimikk. Han trenger ikke gjøre noe mer enn å se creepy ut og jeg er solgt.

Celine Salette som spiller Julie, er det stakkars menneske som må passe på Victor. Julie er en fragil kvinne som har gått gjennom mye i sitt liv. Celine tar rollen på strak arm. I første del av sesongen spiller hun nervøs på en slik måte at man ikke klarer å la være å føle med henne. Serien er populert av gode skuespillere og jeg må nesten si at jeg synes Celine er en av de beste. Det er også hennes fortelling sammen med Victor jeg finner mest fascinerende. Hun gjennomgår ikke en eksplisitt forvandling i løpet av sesongen. Den er mer implisitt og ikke så lett å legge merke til.

Pierre (Jean-Francois Sivadier) er sjef for et senter som tar inn folk som ikke vet hvor de skal gjøre av seg. En mystisk karakter som det blir klart for oss at ikke forteller alt han vet. Han er ganske creepy gjennom hele sesongen. Selv om det forklares en del om hans karakter mot slutten, stoler jeg likevel aldri helt på han. Jean-Francois spiller godt, og underspiller Pierre akkurat slik han skal være

Lena (Jenna Thiam), tvillingsøsteren til Camille, har ikke helt fungert uten henne. Da Camille forsvant var de jevngamle, men nå fem år senere er det ikke mulig å se at de var tvillinger. Jenna er kanskje den dårligste av skuespillerne, om noen av skuespillerne kan betegnes som det. Hun er ikke spesielt troverdig i diverse scener i begynnelsen av sesongen. Ellers klarer hun seg helt greit. Etter hvert som serien skrider frem blir man litt mer vant til henne og skuespillet oppleves ikke like dårlig.

Samtidig med dette går det en liten sidefortelling om flere kvinner som nesten har blitt stukket til døde av en ukjent gjerningsmann. Denne fortellingen oppklares etter hvert som sesongen går mot sin slutt. Den er minst like opprivende som hovedfortellingen, og kan knyttes opp mot den på en ganske snedig måte. Dette høres kanskje mye ut, men jeg synes serien klarer fint å sjonglere alle disse karakterene samtidig som at alle får sin tid i solen.

Andre lignende serier

Les Revenants kan på mange måter sammenlignes med Lost og The Wire. Lost på grunn av måten Les Revenants behandler mystikk og sine karakterer. Som nevnt tidligere, er ikke dette like frustrerende som Lost kan bli til tider. Det er ikke slik at alle svar fører til nye spørsmål hele tiden. Begge seriene er ikke spesielt rause med å forklare hva som skjer i begynnelsen av sine respektive sesonger. Sakte men sikkert nøstes disse trådene opp. Denne serien gjør det veldig bra, og viser, i hvertfall for meg, at man trenger ikke alltid ha svar på alt hele tiden. Jeg synes det er alt for mye fokus på dette i serier generelt. Seriene behandler også karakteren sine på mye samme måte. Som i Lost får hver karakter sin episode, men det er ikke like mye fokus på tilbakeblikk i Les Revenants. Vi lærer mer om karakterene i nåtid enn tilbakeblikk.

Når det gjelder The Wire sammenligningen så har det mye med hvordan serien forklarer eller ikke forklarer handlingstrådene sine. I The Wire forklarer de ingenting og overlater det meste til seeren. Følger du ikke med på samtalene, er det vanskelig å vite hvem som er hvem eller hva som skjer. Slik funker denne serien også, selv om ikke like mye er overlatt til seeren som i nevnte serie. Jeg elsker serier som ikke hamrer meg over hodet om hva som har skjedd eller hva som skjer rett fremfor øynene mine. I de fleste serier er det altfor mange ganger jeg rister på hodet over all informasjonen de mener jeg bør ha, fordi de ikke stoler på at jeg har fått det med meg. Eller alle de forferdelige dialogene i tv-spill som forteller meg akkurat hva det er som skjer på skjermen. Derfor er det forfriskende med en serie som stoler på seeren, som nesten ikke forklarer og forventer at du følger med for å få med deg det som skjer. Dette gjør det mer belønnende å se Les Revenants fremfor alskens amerikanske serier.

Les Revenants kan også sammenlignes med The Wire i hvordan episodene er lagt opp. Det er ingen tydelig begynnelse, midt- eller sluttdel. Vi får bare se hvordan disse familiene går gjennom livene sine etter å fått et medlem tilbake. Når jeg sier ingen sluttdel, så lyger jeg litt og man får «cliffhangers» nå og da. Men bortsett fra dette er det ingen spesiell formel på hvordan episodene legges opp. Dette gjør at serien skiller seg betraktelig fra amerikanske serier, og jeg synes det er en lettelse at man gjør om på dette av og til.

En substitutt mor

Det er to forhold i denne serien som fascinerer meg veldig. Det første er forholdet mellom Julie og Victor. I begynnelsen syntes jeg Victor var creepy og skjønte ikke hvorfor Julie slapp han inn. Etter hvert begynte jeg å se nyansene i deres forhold. Julie er en veldig ensom kvinne som mistet helt kontakten med verden etter en forferdelig hendelse. Hun holder seg inn i leiligheten, og nekter å møte sin eks. Da hun plutselig åpner for Victor skjønner hun ikke helt hva som skjer og slipper han motvillig inn. Etter hvert som sesongen går blir de mer og mer knyttet til hverandre. Selv om de biologisk sett ikke er det, kan man se på dem som mor og sønn. Det er kanskje litt vanskelig å skjønne det til å begynne med, men dess mer sesongen skrider frem blir det klart at disse er som skapt for hverandre. Victor gjør også indirekte at Julie finner tilbake til sin ekskjæreste Sandrine (Constance Dolle). Jeg klarer likevel ikke helt å gi slipp på hvor creepy Victor er. La meg bare si det slik, han gjør et par ting i løpet av sesongen som viser at han ikke har sinnet helt i behold. Uansett hvordan jeg ser på det så liker jeg godt interaksjonen dem i mellom. Det er spesielt også i henhold til hvordan Julie forandrer seg i løpet av sesongen. Hun går fra å være ensom og nervøs til en mer selvsikker kvinne som vet hva hun vil.           

Det andre forholdet er helt klart mellom Camille og Lena; de to tidligere tvillingene. Lena virker å ha mistet seg selv etter Camille forsvant. Hun fester mye og kommer sent hjem. Ting blir ikke spesielt bedre da Camille kommer tilbake. Her er en søster som var din tvilling, men som nå ser helt annerledes ut. I begynnelsen av sesongen kommer de ikke spesielt godt i hop. Men etter Lena gjennomgår noen forandringer skjønner hun til slutt at Camille er den samme personen. Hun tilgir henne fordi hun «forlot» hun og de blir venner igjen. De har ikke så veldig mange interaksjoner i løpet av sesongen. Begge gjennomgår en reise uten hverandre, men ender opp på samme stede både fysisk og psykisk til slutt.

Episodene

Nå vil jeg se på de tre første episodene, litt hva som skjer, men mest hva som er bra og ikke med dem. Hvis jeg forteller om flere episoder kommer jeg til å røpe for mye. Noe jeg har funnet at jeg ikke skal gjøre så mye i disse tv-serie anmeldelsene. Derfor blir det mindre av dette etter hvert.

Første episode Camille begynner med at tittelkarakteren klatrer opp av stupet og finner veien tilbake til familien. De er en ganske stille og rolig begynnelse. Vi ser en buss som er på vei et sted og med ett krasjer den. Så ser vi Camille sakte men sikkert klatre opp av stupet. Er hun den eneste overlevende? Det får vi ikke noe klart svar på før flere episoder etterpå. Alle viktige karakterer blir presentert på en god måte uten at det blir gjort et stort poeng ut av det. Som en første episode er den uhyre god til å sette stemningen. Man får ikke så mye svar eller unødvendig infodump. Det er heller ikke så nødvendig da karakterene taler for seg selv. Mystikken er også veldig velkommen og episoden klarer å hekte meg nok til at jeg vil se videre. 

I Simon stifter vi mer bekjentskap med tittelkarakteren. Vi får vite hvordan han døde og vi får se litt av hvordan livet hans var med Adele. Det som også er spennende med denne episoden er at Chloe, datteren til Adele, faktisk er hans barn. Adele skjønner ikke helt hva som skjer da hun ser Simon. Hun aksepterer at hun ser syner for å kunne legge han bak seg. Da hun får vite at han faktisk har kommet tilbake fra de døde. Hun sliter gjennom hele episoden med å godta dette. Pierre og Clotilde spiller veldig godt her; og spesielt sistnevnte i sin portrettering av en usikker kvinne. Julie blir mer vant med å ha Victor hos seg. Den andre episoden etablerer det første startet med og vi får vite enda mer om karakteren. Vi får også sakte men sikkert litt mer informasjon om hvorfor de kom tilbake fra de døde.

Den tredje episoden Julie fokuserer også på tittelkarakteren. Vi får tilbakeblikk fra et traumatisk minne hun har og det begynner å hjemsøke henne. Victor hjelper henne med å akseptere det som har skjedd ved å "redde" henne. Camille akklimatiserer seg ikke så godt til et liv etter døden og skaper seg en ny identitet slik at hun kan takle det bedre. Serien er fremdeles veldig spennende selv om man ikke helt vet hva som skjer hele tiden. Mystikken ligger over serien som en tykk tåke. Men stemningen er tilstede og det blir bare mer og mer fascinerende å se på.

Hva tenker jeg?

Jeg likte veldig godt denne sesongen og har slitt med å finne det rette terningskastet. Det stod lenge mellom fire og fem, men endte til slutt opp med sistnevnte. Serien er ganske treig til å begynne. Men jeg liker at den tar seg god tid så vi kan bli bedre kjent med karakterene. Vi sitter igjen med så mye mer på slutten av sesongen på grunn av det. Jeg satt også å håpte på at det skulle bli mer fart i serien på slutten. Men når jeg tenker meg om, så foretrekker jeg tempoet slik det er. Det handler ikke om at de blir zombier og at de går til angrep på mennesker som de gjør i amerikanske. Dette er mer en historie om karakterene og hvordan de takler å komme tilbake til live. Selv om de selv ikke merker at de har vært vekke fem år, har familiene bevegd seg videre. Deres inngang til samfunnet igjen er vanskelig og langdryg. Som seer kan dette være en prøvelse til tider. Men etter hvert som du ser en episode får du lyst å se en ny episode for å se hva som skjer videre. Sesongen er også veldig kort, og er bare åtte episoder lang. Tilgjengjeld er episodene ganske lange, og derfor kan produsentene ta seg god tid til å fortelle sin historie.

Skuespillet hever nivået på serien. Hadde karakterene ikke hatt kapable skuespillere hadde man ikke kunne relatert til dem like godt. Når det er også er sagt, hadde ikke manuset vært så bra hadde man heller ikke sett på det hele som troverdig. Serien kan virke simpel på utsiden, men den er ganske kompleks uten å støte seere fra seg. Les Revenants er en serie som drar deg inn og nekter å la deg slippe til dens slutt. Ikke nekt å se den fordi den er fransk, da det er ofte synonymt med kvalitet spør du meg. Så hør på meg, se den og ikke vent på den amerikanske nyinspillingen.