Hva skjer når ungene dine blir overtatt av demoner? I The Children begynner disse å drepe sine foreldre. Hvorvidt det faktisk er demoner som tar over dem blir det ikke eksplisitt ytret. Det er en film som tør å være annerledes uten at volden er der bare for å sjokkere. Filmen er kontroversiell, men jeg synes aldri den går over streken. Det er absolutt ikke en film for alle, det må bare sies. Likevel synes jeg den lykkes både med sine karakter, skape en stemning og uhygge som sitter i en til den er over.

Filmen er regissert av Tom Shankland som fra før av har blant annet The Killing Gene (2007) og tv-seriene The Fades (2011) og Ripper Street (2012) på sitt repertoire. Jeg har bare sett litt av førstnevnte serie og ut i fra den å dømme viser han seg å ha en egenskap til å skapestemning som hyler av ren uhygge. The Children begynner relativt rolig med familien til Elaines (Eva Birthistle) som ankommer hennes søster, Chloe (Rachel Shelley), sitt hus. Her skal de tilbringe nyttårsaften med hennes familie. Med seg har Elaine sine tre barn, Casey (Hannah Tointon), Miranda (Eva Sayer) og Paulie (William Howes), og deres far Jonah (Stephen Campbell Moore). Chloes familie består av Leah (Rafiella Brooks), Nicky (Jake Hathaways) og Robbie (Jeremy Sheffield). Etter hvert begynner barna å oppføre seg merkelig og kulminerer til slutt med Robbies død. Er det noe galt med barna eller er det noe demonisk som får dem til å drepe? Selv om vi aldri får noen forklaring på dette er det visse ting som kan tyde på at de har blitt overtatt av demoner (de er ikke lenger seg selv og utvikler skorpe på huden bak ørene). Likevel blir det aldri ytret hva det er som foregår, og dette setter jeg stor pris på i forhold til alle skrekkfilmer som finner det for godt å forklare hvorfor monstrene dreper.

Barnet mitt er ikke et monster
I en mer overraskende rolle trer Tointon frem som Casey. Hun er i begynnelsen den som ikke bryr seg noe om nyttårsfeiringen, da hun er mer opptatt av å dra på fest med sine venner. Selv om hun i ren uvitenhet danser rundt det som skjer, er det hun som ser hva det er som skjer først. Hun viser seg som en ekte heltinne da hun gjør det hun må gjøre for å beseire ondskapen i ungene. Tointon tar denne rollen på sin kappe og kler den utmerket godt i all sin prakt. Filmen fortsetter her trenden med at det er kvinnene som er de mest ressurssterke i skrekkfilmen. De andre karakterene farer ikke like godt og virker mer som om at de ikke har lyst til å skjønne hva det er som skjer.

Foreldrene sitter på hver sin side av gjerdet når det gjelder sine barn. Både det når det gjelder oppdragelse og at alle ikke skjønner at noe ondt har tatt over ungene. Sistnevnte ledes av Chloe som ikke overraskende også blir tatt livet av. Shelley spiller Chloe med en perfekt og blindende kjærlighet til sine barn. Det er alarmerende å se at hun ikke tror på sin søster (selvfølgelig er det også alarmerende å se mennesker drepe sine barn. Men hva skal man gjøre når de angreper deg og forsøker å ta livet av deg?). Denne mistilliten ser vi eksplisitt gjennom Chloes belærende oppførsel mot Elaines oppdragelse av sine unger. Her skinner hennes nevrotisme gjennom, og vi ser at det hjelper ikke noe annet enn å være perfekt. Hvor hennes fokus på gullstjerner er et godt eksempel. Det er i sterk motsetning til Elaine som bortskjemmer Paulie og neglisjerer Casey. Derfor er det interessant å se at det er Elaine som til slutt dreper Paulie i det han forsøker å ta livet av Casey. Her har forholdet forandret seg helt. Både Shelley og Birthistle spiller denne motsetningen så godt at man tror på at de er søsken. Det viser også en tredimensjonalitet som skrekkfilmkarakterer sjeldent har.

Sheffield og Campbell Moore som henholdsvis Robbie og Jonah er ikke på ingen måte små utvitende bønder i sjakk. I likhet med Chloe er Jonah veldig overbeskyttende overfor sitt barn Miranda. Derfor er det heller ikke så rart at han tror henne når det verste pågår. Stephen underspiller den uforståelige og kuede Jonah men bryter frem fra skallet sitt litt etter litt. Den litt utakknemlige rollen blir dog gitt til Sheffield som blir det første offeret for barna. Han mister likevel ingen kredibilitet og gjør det beste ut av rollen sin. Robbie oser av sjarm og lekenhet, og er den som er den mest avslappede av gjengen.

Hadde barneskuespillet i denne filmen ikke hatt troverdighet ville det ikke vært noen god fortelling. Med en litt keitete start viser barna seg som de små creepy og skumle småfolket de er. Likevel vil jeg gi skuespillerprisen til Sayer som strever i mot den demoniske siden lenge. Selv om hun er ung, viser Sayer mange nyanser i sitt kroppspråk og oser troverdighet. De andre barna er så unge at de får bare vist seg fra sine creepy sider med flere nærbilder som stadfester dette.

Demonisk transformasjon
I løpet av filmen får vi visse ledetråder hva det er som skjer med barna. Nærbilder med skrapende lyd sender ren uhygge nedover ryggen. Dette blir sparsomlig brukt i filmen, men viser til en sakte transformasjon av barna. Vi aner at alt ikke er som det skal med dem dagen etter Elaine og hennes familie ankommer søsterens hus: Inne i teltet sitter Leah og vugger med en isende og creepy stemning rundt. Vi får se halskjedet til katten til Chloes families, som de lette etter dagen før. I disse sekvensene viser filmen at den er ganske enkel i sitt uttrykk. Likevel, trenger man ikke mer enn de virkemidlene Shankland bruker. Spesielt merkes det i middagscenen, hvor det er tydelig at Miranda sliter med å holde demonene unna. Hun hyler, mens de andre ungene driver ugagn. Leah kryper under bordet og vi får igjen nærbildene, som som byttes frem og tilbake med tydelige demoniske elementer. Dette er en uhyre kaotisk scene som viser at katastrofen som er i ferd med å skje. Samtidig viser den at transformasjonen er nesten ferdig hos Miranda, mens den er fullt utsprunget i de andre ungene. Rett etter dette går alt til helvette og vi får ikke store pusterom. Dette er sterke øyeblikk som setter inntrykk hos meg. Perfekt og kaotisk.

Dette er i sterk kontrast til hvordan filmen åpner. Den er rolig og avbalansert. Vi stifter bekjentskap med de to familien gjennom interaksjon mellom de ulike medlemmene. Likevel aner vi at det er ett eller annet som ikke stemmer. Dette fremheves med de stilistiske virkemidlene Shankland bruker. I midten av filmen har dette møtt sitt ytterpunkt og det er ingen vei tilbake. Regissøren stopper ikke opp, han lar det flyte naturlig og trekker ikke kameraet vekk i de uhyrlige øyeblikkene. Kameraet dveler heldigvis aldri lenge over disse grusomhetene. Noe som er en av grunnene til at volden ikke er der for å sjokkere, men den kan sies å være kontroversiell.

Filmen føles aldri treig, selv om den bruker god tid på å bygge opp det som skjer. Dette henger sammen med den sømløse oppbygningen mot drapene. Jeg synes dette ble gjort på riktig måte. Man får akkurat nok av hint i løpet av filmen som gir en pekepinn på at det er noe galt som er i ferd med å skje. Som nevnt tidligere er nærbildene med å bygge opp dette. I tillegg får vi se flere bilder av skogen og at det er et eller annet der ute som forårsaker dette. Likevel får vi aldri noe svar på hva det er. Det kan ikke bortforklares med at mennesker plutselig finner det for godt å ta liv. Dette er små barn vi snakker om, og det er sjelden eller aldri de gjør slike uhyrlige ting. Det er ikke en film for alle, og det er nok flere som vil spør hva man har igjen med å se en slik film. Det blir feil å si underholdning for det er ikke det filmen forspeiler. Det er uhyggen rundt hele filmen som tiltrekker meg til filmen. Det er på ingen måte realistisk, men bygger på det ukjente. At barn kan gjøre dette høres uvirkelig ut. Det er hinsides forferdelig, men uhyre godt sammensnekret. Jeg blir ikke direkte skremt, men filmen holder deg nede mesteparten av sin spilletid og nekter å la deg se vekk i de verste øyeblikkene. Det er godt mulig man hater filmen for dette, men om ikke filmer skaper en reaksjon i en; hva er vitsen med å se film?

Ingen typisk skrekkfilm
Den tør å ta nye høyder for hva man kan vise på film. Det er ikke en spesielt kompleks film, men den vet å bygge opp fortellingen på en møysommelig måte. Ingen typiske dumme karakterer å finne og beror på sterke kvinneroller. Filmen i seg selv er ikke så veldig skummel, men er ytterst spennende. Den ligger å faller litt på om barna gjør et bra inntrykk. Du har ingenting å frykte. Barneskuespillerne er kanskje ikke de beste du finner i bransjen, men de får til å spille creepy. Uhygge spilt til perfeksjon. Det er tredje gangen jeg ser filmen og jeg synes den stikker like dypt enda. Jeg kan ikke si at jeg ser noe negativt med filmen sådann. Hvorfor får den da bare fem? Vel, jeg synes den er for lite skummel. Hadde den hatt dette i tillegg og et enda bedre plot hadde dette vært en innertier.