Harper's Island er en særdeles underholdende whodunit. Abby Mills blir invitert til bryllupet til Trish Wellington og Henry Dunn. Første dagen blir gjestene slaktet en etter en. Med en god stemning, skaper Harpers Island et unikt konsept jeg ikke ofte ser i tv-serier.

Hvis du noen gang har ønsket å se en slasherfilm som en tv-serie, men med dybde i karakterene, så er Harper's Island noe for deg. Den er kanskje ikke så dyp eller kompleks som andre tv-serier. Den veier opp for det med å være veldig underholdende, og at du direkte heier på en rekke av karakterene. Harper's Island kan være litt treg i begynnelsen men den trenger å bygge seg opp: Man trenger en grunn til å bry seg om disse karakterene. Dette hjelper dessverre ikke om det ikke er gode skuespillere i rollene. Heldigvis er ikke dette et problem, da skuespillet til flere av dem er på øverste hylle. Som i alle tv-serier, finner man også her noen utskudd som ikke er like troverdige. Heldigvis er også serien til tider ganske spennende, skummel og creepy i visse sekvenser. At det i tillegg er en miniserie, som passer konseptet, gjør at det er lettere å få presise men konsise historier. Uheldigvis er ikke alt like bra hele veien gjennom, og handlingen mister litt av futten på slutten av serien. Men som sagt er det flere ting som veier opp for dette. La meg ta deg med på en tur gjennom det litt unike konseptet.

Bryllupstur til helvette
Henry Dunn (Christopher Gorham) og Trish Wellington (Katie Cassidy) skal gifte seg på Harper's Island. For syv år siden var denne øya vitne til en massakre utført av John Wakefield (Callum Keith Rennie). Abby Mills (Elaine Cassidy) mor var en av ofrene og hun har lidd med tapet helt siden far hennes (Jim Beaver) sendte henne vekk. Nå er hun, venner og familien til Trish og Henry invitert tilbake til øya for å feire dem. På øya blir en og en av drept av en mystisk morder. Hvem er det som utfører disse mordene? Er det John Wakefield som har kommet tilbake eller har de med en ny seriemorder å gjøre? Blant Henry og Trishs venner og familie finner vi blant annet Christopher "Sully" Sullivan (Matt Barr), Danny Brooks (Brandon Jay McLaren), Chloe Carter (Cameron Richardson), Cal Vandeusen (Adam Campbell), Malcolm Ross (Chris Gauthier), Joel Booth (Sean Rogerson), Shea Allen (Gina Holden), Madison Allen (Cassandra Sawtell), Richard Allen (David Lewis), Katherine Wellington (Claudette Mink), Tomas Wellington (Richard Burgi) og J.D. Dunn. Andre som viser sitt ansikt er Abbys ekskjæreste Jimmy Mance (C.J. Thomason), hennes gode venninne Nikki Bolton (Ali Liebert) og hotellverten Maggie Krell (Beverly Elliot).

Gorham har alltid vært en sjarmerende og flink skuespiller. Harper's Island er ikke et unntak. Han spiller godt mannen fra en fattig bakgrunn som skal gifte seg med riksmannsdatteren. Når man ser dem sammen, så skjønner man hvorfor det skal bli dem til slutt. Gorham utspiller de fleste i serien med sin selvsikkerhet og rekkevidde. Jeg har likeså vært en stor fan av Cassidy (Trish), og får i serien vist et stort følelsespekter som jeg ikke har sett hos henne før. Hadde hun bare alltid spilt så utmerket som hun gjør her, så hadde hun nok vært en større stjerne. Den andre Cassidy (Abby) er også blant en av de beste skuespillerne i ensemblet. Det som er bemerkelsesverdig er at hun egentlig er skotsk, men dette merker jeg ikke ut i fra hennes sublime aksent. Abby er den typiske siste piken (final girl) og er minst like sterk og ressursvillig som hennes forgjengere. Cassidy viser den stor sorgen som bærer Abby etter hennes mor på en utmerket og fargerik måte. Samtidig viser hun seg også som en sterk person ved å dra tilbake til stedet hvor henne mor døde. Hun tar tilbake sin selvtillit og overkommer brasene som hun trenger for å overleve.

Når det gjelder de andre karakterene er det flere som står frem som klare favoritter. Jeg liker spesielt forholdet Cal og Chloe har, og de har en solid nerve mellom seg. De forandrer seg kanskje ikke så mye, men det er en ren fryd å se dem hver gang de dominerer skjermen. Deres kjærlighet står sterkt hele veien gjennom. Det eneste jeg kan utsett på dem er at de i begynnelsen, og spesielt Chloe, er de største fanebærerne av klisjemerkelappen. Heldigvis viser deres kjemi og skuespill seg å være redningen deres. Likeså som Chole og Cal er det flere som er klisjebetynget, og da spesielt Danny og Sully. Det som er så flott med denne fortellingen er at de som fremstår mest overfladiske ved begynnelsen er også de som viser seg som vinnerne utover i handlingsrekkene. Spesielt merker man dette med Sully som ikke egentlig er så god venn av Henry, eller prøver å kapre Chloe. Men når de skjønner at det er en morder blant dem tar Sully opp en av lederrollene, sammen med Danny, og beviser at det finnes dybde i disse karakterene. Begge to er veldig sjarmerende i rollene og spiller det med en god dose trygghet. Noe som gjør at forandringen er såpass sømløs.

Det er mange karakterer i denne fortellingen, og de fleste er der bare fordi de skal bli drept. Dessverre finnes det karakterer som Malcolm, Madison og Shea som ikke er spesielt gode skuespillere, og spesielt de to førstnevnte. Det er også flere ting som er galt med karakteren Malcolm, men det har mer med manuset å gjøre enn noe annet. C. J. som spiller ekskjæresten til Abby, Jimmy, viser seg å være en ganske sur tommel i løpet av fortellingen. Deres kjemi fra begynnelsen er en ganske sikker vinner. Dessverre viser skuespillet han seg å gå en verre retning etter hvert som karakterene dør. Resten av skuespillerne gjør en bra jobb og bidrar til fortellingen i sin helhet.

Slasherfilm i tretten kapitler
Som en skrekk- og slasherfilm fan er denne serien som skreddersydd for meg. Første gang jeg tittet gjennom den var jeg helt frelst. Er kanskje ikke like frelst nå, men jeg synes den holder seg veldig godt. Den gjør mye rett, og selv om ikke alt er like bra, så vil jeg si at det er en solid serie fra begynnelse til slutt. Som nevnt tidligere tar det litt tid før ting skjer. De fire første episodene bærer preg av å ha for mye såpelementer. Samtidig er disse episodene med på å bygge opp karakterene, men noen av disse såpelementene er med på å dra serien ned fra sin høye hvite hest. Spesielt har vi en situasjon som involverer Malcolm og en bunke penger, som er med på å true troverdigheten til serien. Selve karakteren Malcom er et problem i seg selv, og er tydelig med bare for å skape drama. Noe som i seg selv kan settes pris på, men når karakteren er så dum som han er, får Malcolm ikke mye sympati fra meg. Videre har vi utroskapen til Katherine med Richard: En grei handlingsrekke i seg selv, men det er også som situasjonen til Malcolm bare med for å skape unødvendig drama. Til slutt har vi det unødvendige kapittelet med eksen til Trish, Hunter Jennings (Victor Webster). I likhet med de andre er det bare med for å skape intriger, og det gjør seg dårlig i noe som skal være en forlengelse av slasherfilmen. Som en hvilken som helst slasherfilm må jo også de oppfinnsomme drapene være tilstede. Dette klarer også serien å tilfredstille seeren med. Det begynner sakte men sikkert med at en karakter blir drept av en propell, til avkuttede lemmer og hoder som ruller. For å si det sånn, det mangler ikke på blod utover i sesongen. Effektene er også relativt gode for å være en serie. Noe som må være tilstede for å skape tilknytning og underholdning.

Likevel synes jeg serien lykkes i å skape en emosjonell tilknytning til de fleste av karakterene. I motsetning til skrekk- og slasherfilmer så vil du ikke at de skal dø. Dette har mye med karakterutviklingen til de jeg har nevnt tidligere. Cal er usikker på forholdet til Chloe, men det hele forandrer seg etter at Sully etterlater han hengende i et tre. Etter dette fremviser han en selvsikkerhet som tar karakteren til nye høyder. Sully etterlater sin overfladiskhet og blir en av lederne i gruppen som gjør det han må for å holde gruppen i live. Chloe kaster vekk sin uselviskhet og tar Cals hånd for godt. Abby nekter å være et offer for sin sorg og tar tilbake sin selvsikkerhet. Trish viser hvor sterk hun kan være i situasjoner det ikke finnes sikkerhet for at man er det. Ikke minst har vi Henry som viser seg å bli lederen for gruppen som skal overleve ovenfor den mystiske morderen. Likevel vil jeg si at det er Sully og Danny som tar flest steg mot karakterutviklingen, og det er en fryd å se på den sømløse forvandlingen

Denne dybden som karakterene viser gjør også at når flere av disse menneskene dør, føler man også noe. Det er ikke slik som vanlig skrekkfilmer, hvor de fleste karakterene bare er der for å dø. Det er på denne måten en klassisk whodunit, og det er gøy å gjette hvem som står bak disse mordene til enhver tid. Serien er godt oppbygget og særdeles overraskende og spennende til tider. Det blir dog aldri skikkelig skummelt, selv om noen sekvenser er creepy. Da tenker jeg spesielt på når de jakter på morderen i tunnelene under hotellet. Dessverre klarer ikke serien å holde på spenningen hele sesongen gjennom. Noen steder mister den sin tyngde og det er spesielt etter at morderen blir avslørt. Spesielt en kamp mot morderen mangler fullstendig spenning, og man føler at fokusen ligger på effektene; saktefilm. Heldigvis tar det seg opp etter dette og det mangler ikke på følelse og sjel fra karakterene.

Som alle historier klarer heller ikke denne serien å avslutte ballet på en god måte. Det er spennende avslutning ja, men motivene bak drapene mangler tyngde. Men likevel jeg har lært meg å ikke stole på avslutningen men heller nyte reisen dit. Og den er til tider veldig bra, ikke alt, men jeg storkoser meg den dag i dag med disse tretten kapitlene.

En verdig slasher tv-serie?
Som en tv-serie synes jeg den klarer det kunstykket å ha en god begynnelse, midtdel og en forholdsvis god avslutning. Hadde det ikke vært fordi jeg koste meg glugg ihjel med karakterene, så tror jeg ikke serien hadde vært noe å samle på. Lenge har jeg savnet en skrekk- og slasherfilm som har gode karakterer. Dette gir Harper's Island meg. Men det hjelper også at drapene er godt regissert, og at serien ellers underholder meg hele veien gjennom. Sånn rent innholdsmessig har jeg ikke så mye å utsette på den. Avslutningen kunne vært mye bedre enn den var. Jeg synes også kanskje at selve serien var litt variabel i kvalitet. Men alt i alt vil jeg si at dens karakterer, effekter og stemning gir meg en såpass god følelse at jeg ikke føler for å klage særlig mye.