---

Terningkast:


Ingress:
I et grensesprengende 3D-eventyr blir ’Tron: Legacy’ satt i den digitale verdenen Tron. Sam Flynn er en opprørsk 27-åring som forfølges av den mystiske forsvinningen til sin far Kevin Flynn. Han var en gang kjent som verdens ledende videospill-utvikler. Etter å ha fått et mystisk signal fra faren, trekkes Sam selv inn i en digital verden hvor faren nå har vært i 20 år.

Anmeldelse:
’Tron: Legacy’ er oppfølgeren til den Oscarnominerte førstefilmen fra 1982 som også hadde Jeff Bridges med på laget. Denne gang får hans ”sønn” i Garrett Hedlund stå mest i sentrum sammen med Olivia Wilde.

Med et umiddelbart fengende soundtrack, visuelt og spennende univers, klarer filmen kjapt å vekke interesse. Det tar dog en liten stund før vi virkelig får komme inn og dypdykke i Tron-verdenen, en verden som må fremstå som en drøm for kresne og stilistiske designere av diverse yrker og former. Det audiovisuelle uttrykket i ’Tron: Legacy’ er dens helt klare og største styrke. Det er en fryd for øyne og ører.

Med musikk av electro-gruppa Daft Punk, sammen med generell dramatisk orkestermusikk, sitter lydsporet som et skudd i ørene. Det er ikke usannsynlig at en og annen åttitalls dansefot kommer til å få rykninger både her og der!

Som en slags nymoderne og kvalitetssterkere utgave av en MTV-musikkvideo fra 80-tallet, brummer filmen seg igjennom flere actionfylte og lekre enkelt-scener, hvor den enkle bruken av sort og særlig fargene blå og rød-oransje står helt sentralt.

Koblet opp i mot disse fargene er også en tradisjonell bruk av bad-guys og good-guys, et triks man har sett før. Dette illusterer på en måte noe av filmens enkelthet, som fungerer godt rent visuelt og stilmessig, men som også viser tilbake på filmens problemer. Den mangler både et bredere og mer annerledes karaktergalleri, en større og mer uforutsigbar handling, samt både spenning og humor.

Da handlingen er både forutsigbar og gitt nærmest fra første stund, forsvinner nemlig all form for spenning. Humoren er også totalt fraværende filmen igjennom, noe som ikke nødvendigvis hadde trengt å være tilstede, men også uten skikkelig spenning er dette bare med på å forsterke filmens flathet og kaldhet. For like kaldt, stivt og 80-talls neonplastisk fremstår handlingen, karakterene og universet. Hva er da igjen til oss som ser på, annet enn det visuelt lekre og smekre?

’Tron: Legacy’ fungerer i aller høyeste grad med 3D-brillene på. Man nærmest svømmer rundt i et oppdattert visuelt flott landskap, noe som for så vidt er nytt i våre 3D-dager. Tidvis imponerende og råflotte scener minner ikke bare om en bedre ’Star Wars’-parodi, men også denne filmens kaldhet og tidvis sjarmløshet (de nyeste Star Wars-filmene) synes veldig lik. Dermed er det kanskje bare én ting å si til oppsummeringen; hul inni, men meget lekker utpå.