Sesong to av Buffy er en mye større emosjonell syklon enn det første kapittel noen gang var. Bortsett fra en relativt svak første del er dette en av de beste sesongene til Buffy. Alle karakterene får mye mer dybde og vokser som personer. Hovedfokusen er selvfølgelig på tittelkarakteren selv, og hun får gjennomgå så mye at det er vanskelig å ikke synes synd på henne. Sesongen takler tenåringskjærlighet, drama og karakterer på en helt annen måte enn jeg er vant til. Jeg er relativt overrasket hver gang jeg ser sesongen, da den synes å bli bedre og bedre med alderen. La oss hoppe i det. Og som vanlig, det har lirket seg inn spoilere her og der. Beklager dette!

Jeg visste ikke hvor ekspansive tv-serier kunne være før jeg så Buffy the Vampire Slayer. I løpet av første sesong var jeg ingen stor fan og hoppet fort av. Mine søsken fortsatte å se, og regnet med det var noe jeg gikk glipp av, så jeg prøvde igjen. Uansett hvor dårlig jeg husker at sesong to var i begynnelsen, var det et eller annet som hektet meg. Som vi skal se er dette en sesong som holder seg veldig godt, tenk på den som vin av en god årgang. Hovedgrunnen til at jeg ble tiltrukket tv-serien var forholdet mellom Buffy og Angel. Som person er jeg en håpløs romantiker, og derfor er det kanskje ikke så rart at dette forholdet oppslukte meg. Det er tydelig at det er tenåringskjærlighet det er snakk om her, og hennes følelser til Angel er hovedsete i hele sesongen. Det hadde ikke funket om disse to aktørene ikke ble spilt av noen gode skuespillere. Sarah Michelle Gellar er fremdeles kaftstykket i tv-serien og i sesong to viser hun igjen at Buffys sko ikke er av en for stor størrelse for henne. Hvorfor ikke Gellar har blitt en større stjerne etter dette skjønnes ikke. Hennes gode skuespill gjør Buffys karakterutvikling mye mer eksplisitt og jeg fryder meg stort. David Boreanaz hadde mye å bevise etter første sesongs halvdårlige skuespill. Han er mye bedre i denne sesongen og viser større skuespillermuskler. Boreanaz får også spille en annen side av Angel som til tider funker bedre enn det han har vist oss til nå. Sesongen er også veldig god på å videreføre de andre karakterenes utvikling. Dette viser seg spesielt gjennom Willow og til tider Cordelia. Selv om sesongen klarer å kvitte seg med den utvilsomme labre kvaliteten fra første kapittel, er det fremdeles elementer som ikke funker så bra. Spesielt første halvdel av sesongen sliter veldig, og det er veldig mange ubetydelige episoder. Heldigvis er det mye bra karakterutvikling, godt skrevne dialoger og nok ekspesjonelt drama som bøter på. Når vi kommer til midten av sesongen skjer det noe spesielt og det hele skyter fart.

Sesong to i et nøtteskall
I sesong en så vi Buffy (Sarah Michelle Gellar) og moren (Kristine Sutherland) hennes flytte til Sunnydale for å komme seg vekk fra problemene datteren satte i gang. Buffy er en vampyrdreper, noe moren selvfølgelig ikke aner noen ting om. Buffy er den nye i en rekke av heltinner, og hennes jobb er å kjempe mot de onde kreftene. Disse onde kreftene representerer ofte eksplisitt hindringene Buffy må gjennom for å bli voksen. Dette klarer sesong to veldig bra, og man føler aldri at dette er noe manusforfatterne presser på oss. Fordi Buffy er den nye inkarnasjonen, arver hun de andre heltinnenes overnaturlige krefter. I sesong en kjemper hun mot en urgammel vampyrmester, og forskjellige monstre som blir kastet mot henne. Hun møter også Willow (Alyson Hannigan), Xander (Nicholas Brendon) og Giles (Anthony Stewart Head), som utgjør hovedkjernen. Buffy møter også på Angel (David Boreanaz) i sesong en, som hun faller for. Hun kjemper mot sin uungåelige skjebne som har blitt plassert i hennes hender gjennom hele sesong en. Dette blir mye mer eksplisitt i hele sesong to. Når hun endelig kommer over at hun døde på slutten av sesong to, begynner hun sakte men sikkert å akseptere sin skjebne. Hun får også nye motstandere i form av Spike (James Marsters) og Drusilla (Juliet Landau).

Etter sesong en sliter Buffy naturligvis med at hun døde, noe som er veldig forståelig, og lar vennene sine gjennomgå i episoden When she was Bad. Dette varer selvfølgelig ikke lenge og etter hun knuser mesterens ben returnerer hun til den samme gamle. Gellar er i toppform fra første stund. I den første episoden går hun fra hardhudet til sårbar, frem og tilbake som det skulle vært en lek. Hennes traumer blir tydelig i en sensuell dansescene hun har med bestekompisen Xander. Denne yrende seksualiteten hun viser her er noe som vil komme til å prege hennes interaksjoner med kjæresten Angel. I midten av sesongen tar dette nye høyder og serien vil aldri igjen bli den samme. Her kommer Angels utvikling i stormende grad og hans rolle er mye viktigere enn den var i sesong en.

Xanders seksualitet blir også satt på prøver og begynner sesongen med å fremdeles være forelsket i Buffy. Etter hvert klarer han å legge dette bak seg og begynner blant annet å date Cordelia. Hans sjalusi for og småli forelskelse for Willow i andre halvdel av sesongen hjelper ikke karakteren hans. Det hjelper heller ikke at hans argumenter når det kommer til Angel er fylt av sjalusi og arroganse. Cordelia på sin side får ikke så mye utvikling, men sakte men sikkert blir hun mindre egosentrisk og blir en sentral person i gruppen.

Willow (Alyson Hannigan) får en mer subtil og større overhaling av sin karakter. Hun går fra å være den sjenerte grå musa hun var i sesong en til å bli en person som har troen på seg selv og sitt forhold til sin nye kjæreste Oz (Seth Green). Giles er fremdeles den trygge forelderen til gruppen. I denne sesongen får han mer å bryne seg på og en gryende kjærlighet til Jenny Calender (Robia Lamorte) hjelper på hans selvtillit. Nye karakterer i serien er Spike og Drusilla, som begge har en fortid med Angel. Disse er med på å fremskynde Angels utvikling til nye høyder.

Lang vei til det ypperste
Som nevnt tidligere tar det litt tid før sesongen virkelig skyter fart. Det sesongen er best på er å vise konsekvensene til Buffys valg. Dette er med på å forandre serien i sin helhet. I løpet av sesongen får vi et vendepunkt, som man kanskje ikke ser helt. Som en vant tv-serie seer er det kanskje ikke så overraskende når det skjer. Men forhåpentligvis er overraskelsesmomentet der. Poenget mitt er uansett, at selv om sesongen er treg til å komme i gang, er karakterutviklingen og oppbyggingen frem til da fremført på en sublim skala. Joss Whedon strame regi og hans eksepsjonelle manusforfatterteam står stødigere denne gang. Som sesong en, prøver de seg frem med forskjellige «monster of the week» episoder. Ikke alle disse funker så bra, men selve metaforene er til tider glimrende gjennomført. På denne måten blir flesteparten av episodene en suksess. Det har også veldig mye å gjøre med de ulike karakterene, deres reise, og ikke minst at humoren og dialogen tar forsete.

Gellar får mye å gjøre med karakteren sin i sesong to. I sesong en så man potensialet til en superstjerne, og i kapittel to skviser Whedon ut alt han kan av heltinnen sin. Gellar står selvfølgelig ikke måpende igjen, og tar dette på strak arm. Som i sesong en er hun en kløpper på ansiktsmimikk. Buffys sårbare side kommer bedre frem og Gellar drar overbevisende frem tårene i mange scener. Gellar er stormende overbevisende med dette talentet i Innocense og Becoming del en og to. Det er selvfølgelig ikke bare dette karakteren handler om, og Gellar får også vist Buffys tøffe side. Denne siden kan til tider oppleves litt hard, og Buffy kan være litt vanskelig å komme inn på. Spesielt i episoden When She Was Bad. Jeg slet en del selv i begynnelsen, og til tider mislikte jeg henne veldig. Etter hvert som jeg har sett og analysert serien i større grad ser jeg henne fra en annen side: Hun er på mange måter som meg: Sjenert, usikker og har en tendens til å overreagere. Det som virkelig gjorde det for meg med karakteren til Buffy var etter jeg så sesong seks. I fjor hadde jeg en ganske sterk tid som preget liv mitt veldig. Ut i fra mine erfaringer og hvor likt jeg oppførte meg som henne, så talte sesong seks til meg mer enn den hadde gjort. Poenget mitt er at Buffy er særdeles tredimensjonal karakter, og selv om hun har flere mangler, så vil jeg heller påstå at det gjør henne menneskelig og noen vi kan sympatisere med. Fra When she was bad begynner til den avsluttes så har Gellar vist hele sin rekkevidde og mer til.

Karakteren til Hanningan var sammen med Giles og Buffy de mest definerte i sesong en. Dessverre var det ikke flust av karakterutvikling i sesongen, så man fikk aldri se det store potentsialet til karakteren. I sesong to forandrer dette seg og selve utviklingen til Willow blir helt sentral i sesongen. I Halloween kaster hun vekk usikkerheten og tar steget inn i søkelyset. Og i What's your line del en og to, og Phases er hun så selvsikker at hun går etter det hun vil ha og hun får seg kjæreste. I sesong to får Hannigan vist hva hun virkelig duger til. Jeg synes hun spiller den sjenerte Willow på en veldig troverdig måte. Forvandlingen til Willow er subtil, men likefullt får Hanningan nok å ta seg til. Gjennom hver episode får vi se nye fasetter i karakteren og Hannigan er ikke langt bak Gellar i umotståelighet. Det er virkelig forfriskende å se to kvinner i en serie virkelig ta søkelyset, og spesielt siden det ikke er på bekostning av mennene.

Giles fikk i likhet med de andre karakterene ikke så mye å gjøre i første sesong. Likevel var Head klart den beste skuespilleren av gjengen, rent bortsett fra Gellar. I sesong to får mannen vist sitt komiske talent, sammen med sin sårbare side og vi lærer også mer om selve karakteren. Giles får en stor men dog subtil forandring. Han går fra den småkjedelig bibliotekaren til en sårbar karakter som har mer troen på seg selv. Selvtillit er definitivt et hett tema for sesongen, og Giles har nok mye å takke Jenny for. Han opplever også den store kjærligheten. På grunn av ting som skjer med dette forholdet blir Giles på mange måter hard, men likevel ser vi hans kjærlighet for surrogatdatteren Buffy vokse. Head viser dette på en særdeles utmerket måte og han får virkelig utvidet sitt skuespillertalent.

Brendon er av disse tre, den klart minst varierte skuespilleren. Likevel klarer han å vise seg fra en litt mer utpreget side denne gangen. Spesielt i de mest eksplosive scenene er Brendon virkelig på topp. Xander gjennomgår kanskje ikke en like stor utvikling som Willow og Buffy. Likevel trer han frem fra skyggen og er ikke en like stor taper som i første sesongen. Dette er spesielt fordi han begynner å date den superpopulære Cordelia. Han blir fremdeles sett på som en taper av resten av skolen, men forskjellen er at han ikke bryr seg så mye lengre. Fremdeles er Xander den morsomme og Brendon fortsetter sitt komiske talent. Det kan også være fordi han får de mest humoristiske dialogene. Dessverre får også Xander rollen som den sjalu. Selv om mye av det han sier er noe Buffy bør høre, får det likevel han til å fremstå som en arrogant idiot. Det er mulig dette var meningen, men litt av hovedproblemet til karakteren er at han aldri får noen konsekvenser for det.

Boreanaz skuespill i første sesong var ikke spesielt bra. Han prøvde i sesong en å være den mystiske karakteren som Buffy forelsket seg i. Dette klarte han på sett og vis, men det var veldig tydelig at han ikke hadde gjort noe særlig tv-arbeid før den tid. Heldigvis har hans skuespill blitt mye bedre, og spesielt når han utforsker nye sider av Angels karakter. Her får Boreanaz vist sin egen personlighet og på mange måter viser dette seg å være noe han er mer komfortabel med. Når det er sagt, likte jeg veldig godt hvor følelsladet Angel var første gang jeg så sesongen. Dette setter jeg pris på fremdeles. I forholdet med Buffy er det han som den emosjonelle. Dette er veldig unikt da mange serier nok ville ha latt kvinnen ta denne rollen. Det vil dermed ikke si at Buffy selv ikke er følelsesladet og blind av kjærligheten.

De nye aktørene i serien er kanskje noe av det beste og verste med sesongen. Marsters og Landau puster nytt liv i serien for hver scene de er med i. De spiller begge to britiske karakter, og selv om Marster er veldig god, så må medaljen gå til Landau. Jeg har sett flere si at hennes aksent er veldig erketypisk og klisje. Siden jeg ikke er derifra kan jeg ikke si noe om det, og jeg synes hennes aksent og skuespill er praktfullt. Det ser ut som hun virkelig har det gøy med den særdeles villstyrne og gale karakteren. Marsters kan heller ikke annet enn roses opp i skyene. Fra hans inntreden i School Hard, og hele åpningscenen inviterer oss til hans personlighet. Dette gjennomsyres gjennom hele episoden og sesongen. Dette er en karakter som er definert fra første stund og jeg elsker det. Den dårlige nyheten er at disse to er ikke med nok i serien. Dette gjør at momentumet de bygger opp i deres første episode truer med å akterutseiler sesongen. Heldigvis gir Whedon og karakterene oss nok å bite i.

Variabel sesong
Sesongen starter sterkt med When She Was Bad, og episoden informerer oss kjapt og konsist om det som har skjedd. Har man ikke sett første sesong er det ikke nødvendig da denne episoden gjør det beste for å innhente oss. Første sesong var preget av dårlige effekter, kjip musikk og ikke minst lite fascinerende fortellinger. Allerede i første episoden viser serien seg fra en helt ny side. Effektene er fremdeles ikke helt på topp, men man kan se at produsentene har fått mer penger til budsjettene sine. Komponisten har blitt byttet ut og for en stor forandring det er. Christophe Beck er en mye dyktigere komponist og hans distinktive toner spiller en stor rolle. Vi får mye følsomme toner, og da spesielt temasangen til Buffy og Angel. Becks rolle i actionscenene får frem hans mer episke sider; og det er ikke mange som kan konkurrere med denne karen i tv-serie landskapet. Spesielt når mesteparten er spilt på hans keyboard og sampler som passer perfekt inn. Når det gjelder fortellingene har det aldri vært seriens store styrke. Dette er dessverre heller ikke tilfellet i sesong to, men jeg tar det for det det er. Uansett er jeg mer interessert i karakterenes fortelling og utvikling. Dette tar sesongen på alvor, og man ser en drastisk forskjell fra sesong en og to. Styrken til serien er at de så møysommelig bygger opp karakterene for hver eneste episode. Tar kvalitetene de har fra før av, kjører det gjennom et mikroskop, forstørrer de bitene de trenger og man har en karakter som forandrer seg.

Some Assembly Required, Inca Mummy Girl og Reptile Boy representerer de dårligste utskuddene i sesongen. Selv om sesong en hadde mange av disse, er denne sesongens dårligste episoder fremdeles milevis foran. Likevel er ikke dette episoder jeg kan anbefale til nye fans. Selv om karakterene utvikler seg gjennom alle tre, er det likevel noe med de som drar sesongen ned. Flesteparten av disse fortellingene minner om dårlige b-historie som egentlig ikke hører til her. Sesong en sitt utvilsomme kvalitet spøkelse hjemsøker dem alt for mye, og man klarer ikke å bry seg om sidekarakterene. Dette tar seg heldigvis opp i School Hard, hvor Spike og Drusilla blir presentert, og i Halloween. Det er veldig synd de tre episodene er mellom disse, for momentumet som When She Was Bad startet blir nedlesset med ubetydelige episoder. Det er ikke før midten av sesongen og episoden Surprise at kvaliteten virkelig tar av. Selv om sesongen frem til da er av variabel kvalitet er det likevel mye viktig som skjer.

De klart beste episodene er Surprise & Innocense, Passion og Becoming del en og to. Disse episodene skviser ut følelser av karakterene og kjører de gjennom kjøttkverna. Men det er ikke bare derfor, episodene har særdeles karakterrelevanse. Det er for det meste Buffy og Angel som får en utvikling, men de andre karakterene blir ikke glemt. Buffy og Angels forhold går over i et annet nivå. Xander og Willows vennskap blir satt på prøve, og Giles ser Jenny fra en ny side. Likevel klarer disse karakterene å jobbe sammen for å stoppe det som truer med å splitte dem alle opp. Her viser serien seg fra den kvaliteten den kommer til å opprettholde over lengre tid, og hvorfor jeg elsker denne Buffy the Vampire Slayer. Disse episodene viser også at vennskapet til de fire ikke kan bli truet, at de ville holde sammen uansett hva som skjer. Tidligere i sesongen får man også se Xander, Willow og Buffy knyttes sammen og deres bånd blir sterkere. Spesielt koselig er det å se de ligge på Buffys seng og se på fjernsyn. Deres vennskap varmer mitt hjerte og er noe spesielt med serien.

Sesongen bruker også mye tid på kjærlighet, og vanligvis når jeg hører tenåringskjærlighet himler jeg med øynene. Men i motsetning til Twilight og lignende såpekjærlighet er dette ektefølt og så dypt i rota du kan komme. Sesongen bruker flere vinkler på å undersøke denne kjærligheten. Først og fremst mellom oppblomstringen til Buffy og Angel, som etter hvert havner i blind kjærlighet kategorien og konsekvensene rundt et brudd. Videre har vi den genuine og voksne versjonen gjennom Giles og Jenny, som ender brutalt. Til slutt har vi motsetningen mellom forholdet til Willow og Oz, og Cordelia og Xanders. Det er kanskje ikke alle disse parene som gir så mye mening eller passer inn i kriteriene. Det viktigste å fokusere på, er den blinde kjærligheten Buffy har til Angel. Hun blir fort oppslukt av han og det er tydelig at det er hennes første kjærlighet. Det vil ikke dermed si at dette er helt feil av henne, men hun er fremdeles en tenåring og vet ikke helt hvordan verden fungerer enda, og ser ikke alle faresignalene. Når ting forandrer seg mellom henne og Angel, er hun fremdeles blind men hun er fremdeles Buffy. Hennes identitet mister hun ikke helt, selv om hun må innhente mye av den gjennom hindringene hun gjennomgår i sesongen. Sesong to er en av de mest dristige sesongene til Buffy, bortsett fra nest siste. Den åpner sakte men sikkert, men drar teppet under bena på oss og introduserer, og forandrer elementer med oppskriften. Den går dypt inn på kjærligheten og viser den fra sin sårbare side. Hadde du fortalt meg at sesong to skulle bli en av mine favorittsesonger når jeg begynte å se på Buffy hadde jeg nok ledd av deg. Den er såpass kompleks at det er vanskelig å alltid legge merke til nyansene. Når du legger merke til disse har du en dyrebar og fascinerende reise foran deg.

En siste ting jeg må si er seriens kontinuitet og behandling av sidekarakterer. Det som irriterer meg mest med ordinære tv-serier er at karakterene aldri lærer noe eller husker ting som har skjedd. Dette gjør karakterene i sesongen, og referer ofte til det som har skjedd. Serien har også en del sidekarakterer som kommer tilbake. Spesielt Jonathan (Danny Strong), som dukker opp i Inca Mummy Girl. Han er inn og ut av serien, men blir en sentral figur senere i serien. Jeg elsker alle disse små detaljene serien presser frem, og det er virkelig her i sesong to dette begynte.

Oppsummering
Buffy sesong to er en altomslukende sesong som drar deg inn med den første episoden. Spytter deg ut igjen med episode to, men sluker deg tilbake i tredje episode. Etter dette er du enten hekta eller har sluttet å se. Karakterene er fremdeles det som driver serien, og i motsetning til sesong en er disse levende, tredimensjonale vesener. De forandrer seg og er nesten som vanlige mennesker. Det hjelper at skuespillerne er så eksepsjonelle og mangefasetterte som de er. Gellar, Hannigan, Marsters og Head gjør det hele verdt det. Alt fra første sesong er forbedret; musikken, effektene og fortellingen. En mer følelsesladet sesong skal du lete lenge etter. Jeg elsker denne sesongen og den blir bedre og bedre for hver gjennomsyning.