Er det bare meg eller er det flere som begynner å bli lei disse typiske collegefilmene, hvor bare sex og nakenhet er det som gjelder? Da har jeg den komplette løsningen for deg: Greek (2007) er en serie som tar for seg en rekke brorskapsforeninger i den fiksjonsbaserte Universitetet Cyprus-Rhodes. Det er en veldig underholdende serie som alternerer fint mellom det seriøse og det humoristiske.

Serien fokuserer på søskenparet Rusty Cartwright (Jacob Zachar) og Casey Cartwright (Spencer Grammer). Rusty er lei av å være den oversette nerden. Ved å bli med i en brorskapsforening ønsker han å få utnyttet sin tid på universitetet. Søsteren hans er allerede medlem av Zeta Beta Zeta og i likhet med Rusty ønsker hun endringer. Hun har derfor øynet presidentskapet i foreningen. Når serien begynner er disse to ikke spesielt gode venner, men etter hvert som sesongen skrider frem blir de tettere og tettere knyttet. Nå høres dette kanskje ut som hvilken som helst collegefilm eller hva? Mye av klisjeene er tilstede: Kjærlighetstriangler, fester og andre lignende elementer. Det som tilsidesetter serien er at den fokuserer på brorskapene og deres dagligdagse liv. Som lederen for Kappa Tau har du den sympatiske men donjuan-aktige Cappie (Scott Michael Foster). Helt på den andre siden har vi egoistiske og snobbete Evan Chamber (Jake McDorman), som forøvrig er Caseys kjæreste ved seriens begynnelse. Selv om Evan fremstår som en drittsekk i piloten så er det noe som skurrer i overflaten. Det er lett å hate Evan ganske tidlig, men gjennom hans interaksjoner med Calvin Owens (Paul James) får du se han fra en annen side. I andre roller har vi Amber Stevens som Caseys bestevenn Ashleigh Howard, Dilshad Vadsaria er den fisefine men sarkastiske Rebecca Logan, Tiffany Dupont er Zeta Betas president Frannie Morgan og Clarke Duke som Rustys nye romkamerat Dale Kettlewell.

Brorskapenes elementer
Ikke missforstå meg, dette er ikke et geniverk. Likevel innehar den et sett av gode karakterer og nok av spillopp fra brorskapene til å underholde hvem som helst. Sesongen er delt opp i to semester, hvor første del introduserer brorskapene og innehaverne. Del to går mer ut på å underbygge det som allerede har skjedd og skape nye intriger for å opprettholde underholdningsfaktoren. Jeg skal dog ærlig innrømme at relasjonsintrigene tar litt for mye presendens over det som er interessant; brorskapene. Likevel er dette langt fra så irriterende som andre såpeserier ala Gossip Girl eller Beverly Hills 90210 (remaken). Serien er best når den fokuserer på forholdet til Rusty og Casey. Den største stjernen er dog Cappie, og hans forhold til Rusty skal ikke underbygges. Serien har en lett humor som er enkel å fordøye, men dens seriøse side er også en tungvekter i seg selv.

Første bildet i serien er av en lettere forvirret Rusty som nettopp har fått innpass ved universitetet. Han har lenge vært lei av å være den kjedelige som aldri tar seg til noe spennende. Rustys plan for den nye skolegangen er å bli mer "lik" sin søster; han vil leve livet mer. Dette ser vi gjennom hans opptak i Kappa Tau og hans nye vennskap til Cappie. For ikke glemme hans nye vennskap til Calvin og Dale. Gjennom sesong en opplever Rusty mye, og gjennom sin forsiktige men underforståtte skuespill formidler Zachar dette ypperlig. Du ser det formelig gjennom hans nysgjerrige blikk som ønsker å oppleve mest mulig. Zachar er utrolig komfortabel i denne rollen og jeg kommenderer han sterkt for det.

Selv om Casey er sikker på hva hun vil er hun ikke langt fra Rustys forvirrede sinnstilling. Hun gjør alt for å oppnå presidenskap i Zeta Beta. Noen av hennes handlinger er tvilsomme og man skjønner ikke helt hva hun forsøker å oppnå. Heldigvis endrer dette seg når man går over i del to av sesongen. Hennes selvtillit stiger og vi ser en mye mer skikket Casey. Spencer virker å ha arvet litt av skuespilleregenskapene til sin far. Ja, hun er datteren til Kelsey Grammar, kjent for Frasier i den selvtitulerte serien. Hun lever dog ikke i skyggen hans, og virker å ha arvet hans seriøse skuespill og tørre humor. Casey er også sterk og vet hva hun vil, og heldigvis blir hun ikke den overfladiske surrejenta vi er vant med fra collegefilmene.

Cappie. Hva kan sies om Cappie? Han er den typiske tøffingen som skulker skolen og egentlig ikke bryr seg. Men dette har vi sett før i serier som Lost, hvor Sawyer liksom ikke brydde seg. Det er mulig at han ikke brydde seg mye før Rusty kommer inn i hans liv. Uansett hvor lite Rusty merker det selv, er han en katalysator for endringer hos Cappie. Han tvinger Cappie til å se noen sannheter ved seg selv og det er en fryd å se på. Cappie er og blir underdoggen, mannen vi skal heie på. Det gjør vi også, da som karakter er Cappie utrolig sympatisk. Dette fremheves spesielt i vennskapet han har med Rusty. Foster må ha det utrolig gøy i sin avslappede og avdankede karakter. Dette lyser gjennom og man forstår hvorfor de hyret inn Foster til å spille Cappie. Cappie får vist seg frem fra mange forskjellige sider denne sesongen, og er og blir en av mine favoritter.

Man skulle nesten tro at Evan var den som skulle få mest sympati og størst rolle. Dette fordi han er den typiske gode gutten som gjør alt han får beskjed om. Men i løpet av piloten viser han seg fra en ikke spesielt god side når han angriper Rusty. Han gjør også andre ting som rokker med hans karakter og får han ikke akkurat til å fremstå spesielt sympatisk. Dette endrer på seg i løpet av sesongen. Selv om han av og til går tilbake til drittsekkpersonaen så er det et utappet potensiale i karakteren. McDorman er usedvanelig flink til å spille begge sider av karakteren. Hans vennskap med Calvin får han gode side frem, mens rivaleriet til Cappie gjør at han ikke fremstår så sympatisk. McDorman har det typiske kjekke utseendet med seg, men har likevel de gode skuespillerevnene i behold.

Det er minst like fascinerende å følge de andre karakterene. Den eneste som jeg ikke knyttes helt til er bestevennen til Casey. Hun virker å oppfylle klisjeene om den mindre smarte jenta på college. Av og til skjønner jeg ikke helt hvorfor Casey er venn med henne. Likefullt skaper hun en del humoristiske situasjoner. Når det er sagt, er ikke Stevens noen dårlige skuespiller, men dog kanskje den svakeste av bunten.

Vadsaria som Rebecca er mye morsommere å se på, og da spesielt i del to. Hun er sarkastisk fra første stund noe jeg setter pris på med karakteren. Jeg må nok si at i første del av sesongen er hun faretruende nær å bli en arketype. Men i siste del av sesongen gjør hennes forhold til en av karakterene at hun blir mye morsommere å iakta. Spesielt morsomt er det å se hennes interaksjoner med Rusty.

Dupont får to distinkte Frannies å spille i løpet av sesongen. Jeg er ikke spesielt glad i den første, da det er denne personen som får Casey til å gjøre ting hun egentlig ikke har lyst til. Dette spilles utmerket av Dupont som er fargerik som en slem president.

James som Calvin får mye å gjøre i sesongen, problemet er at han som karakter ikke er spesielt interessant. Han gløder dog opp hver gang han får scener med Rusty eller Dale. Når det gjelder sistnevnte vil jeg tørre å påstå at han er et funn i serien. Han begynner kanskje som en typisk hyperaktiv kristen person, men åpner opp som en mye mer distinkt karakter. Dette er fullt og helt på grunn av Dukes bastante og til tider overagerende skuespill. Han er noe av det morsomte med hele serien og jeg bedyrer det hver gang han er i en scene; uansett hvor politisk ukorrekt han er.

Lettbent underholdning
Det jeg setter mest pris på med denne serien er hvor lettbent og frisk den er i sin fortelling. Serien er ingen kompleks affære, og det er akkurat det jeg setter så stor pris på med den. La meg forklare: Dagens serier har en tendens til å pøse på med problemer etter problemer. Det begynner ganske uskyldig med noe som skjer med hovedpersonen. Etter hvert blir det bare større og større ting som skjer. Mange negative og seriøse motstandere blir slengt mot våre helter. Intriger kryper inn på de, og såpelementene tar nesten overhånd. Derfor er det veldig forfriskende å slike serier som Greek. Jo, det er drama, og ja det er intriger. Disse dramatiske hendelsene tar også flere episoder på å bli gjennomført. Men det er såpass lettbent og overfladiske at man kan sette seg tilbake og nyte det som skjer. Men det er først og fremst humoren og de gode karakterene som gjør det så seeverdig.

Selve underholdningsbiten kommer gjerne i form av ting som skjer i brorskapene: Om det er en øl ping-pong konkurranse eller krig mellom brorskapene, så er dette utrolig gøy å se på. Men det er også gjennom forholdene mellom karakterene. Tidligere har jeg nevnt at søskenforholdet, og Rusty og Cappie er det som trekker meg til skjermen, er det også andre forhold som må fremheves. Når Rusty flytter inn på campus blir han plassert sammen med kristne Dale. Dette er noe Rusty ikke er spesielt fornøyd med og de krangler titt og ofte. Spesielt om brorskapene. Dale starter opp en protestgruppe mot disse foreningene. Det skaper friksjon mellom Rusty og Dale, men er likefult underholdende å se på. Etter nesten en sesong har disse to knyttet et vennskap likevel. Det er ikke en realistisk og man finner en rekke logiske brister her og der. I bunn og grunn gjør ikke dette noe, da det er så bra skrudd sammen.

Relasjonsintrigene som kommer til å skape problemer for min underholdningsverdi er heldigvis ikke på like stor fremgang i sesong en. Likevel skaper det litt startsvansker for første halvdel av sesongen. Dette er spesielt frustrerende når man skal se sesongen om igjen. Casey og Evans forhold tar forsete og det er mye frustrasjon rundt førstnevntes valg. Likevel skaper de et søtt par. Når dette forholdet bryter sammen igjen får man noen interessant interaksjoner mellom partene. Heldigvis er karakterenes valg ikke skapt ut i fra hva fortellingen prøver å formidle. Vel, noen ganger rynker jeg med pannen på grunn av valgene karakterene tar. Det er likevel ikke så ofte dette skjer.

Serien er ganske enkelt skrudd sammen, og det eneste jeg savner er litt mer dybde. Noen av karakterene kunne godt ha vært litt mer tredimensjonale, ja jeg ser på deg Ashleigh. Noen episoder er ikke like gode som andre, og spesielt første halvdel har litt startvansker i så henseende. Selv om jeg setter pris på den lettbente underholdning er det nesten så serien spenner benn på seg inn i mellom. Første halvdel av sesongen vet ikke helt hva den vil være. Når siste halvdel starter opp er det som om serien i seg selv har fått bedre selvtillit. Alt sitter bedre når det gjelder manussiden, skuespillerne og alt som skjer rundt dem. Når det er sagt, mangler andre halvdel litt av lekenheten som første halvdel er så god på.

Konklusjon

Første sesong av Greek er veldig underholdende. Det er ikke det eneste den har å gå på og karakterene tar forsete igjen. Humoren sitter som et skudd og brorskapspilloppene er glimtet i øyet. Relasjonsintrigene tar litt mye plass til tider, men er heldigvis ikke like intetsigende som det blir senere i serien. Det jeg liker beste med serien er at den prøver ikke å være kompleks for å være det. Den gjør sin egen greie og det funker ypperlig. Velkommen til en collegeserie som prøver noe nytt. Håper du trives like godt som jeg gjorde!