Etter den fantastiske første sesongen av Orphan Black hadde jeg selvfølgelig store forventninger. Med glede kan jeg meddele, selv om den ikke helt lever opp til sine storebror, at sesongen ikke er en attpåklatt. Når den først leverer glimrer den ikke med sitt fravær. Igjen leverer serien et knippe sterke kvinner som ikke lar seg vippe av pinnen.

Serien viser at man ikke må ha en mann i hovedrollen for å få interessante karakterskildringer. Dette gjør en kvinne veldig godt, la meg presentere igjen Tatiana Maslany. Hun er fremdeles fremst i skikte som vår alles favorittkloner Sarah Manning, Cosima Niehaus, Alison Hendrix, Helena og et nytt fascinerende utskudd; Rachel Duncan. Sidekarakterene har fått mer plass og bringer ikke serien ned på sine knær. Med stram regi og kløktig musikkstykker er stemningen på plass. Kameravinklene er ikke like frenetisk denne gangen, men musikken er like creepy som sist. Som i sesong en er dette kapittelet også like nådeløs i sin fortellerstruktur. Av og til truer denne strukturen med å gjøre serien for kompleks for sitt eget beste, men heldigvis er ikke dette så forstyrrende at jeg slutter å se på. Det finnes også noen tvilsomme plot som ikke helt når opp til kvaliteten sesong en produserte. Sesongen er med andre ord ikke perfekt, og har en tendens til å være lite fokusert. Dette er også ganske tydelig på slutten av kapittelet. Men det er likevel nok til at jeg kan konstantere at dette er en av de beste seriene på tv for tiden.

Gi dama en Emmy!
På slutten av sesong en var det mye uklart i luften; Sarah hadde tilsynelatende drept Helena og hennes datter Kira (Skyler Wexler) blir kidnappet av en mystisk sekt. Cosima og Delphine Cormier (Evelyne Brochu) gjør opp og oppdager noe fatalt for klonene. Forstadsfruen Alison ser på mens Aynsley Norris (Natalie Lisinska) blir kvelt av et av hennes kjøkkenredskaper. Mrs. S (Maria Doyle Kennedy) er sporløst forsvunnet og firmaet Aldous Leekie jobber for, har tilbydt klonene en kontrakt. Sarah har med andre ord mye på tapeten og sesongen starter ganske eksplosivt. Hennes oppdrag blir å beskytte Kira fra de som ønsker å utnytte hennes unikhet. Samtidig må hun også samarbeide med de andre klonene om å finne en kur til en sykdom som kan ramme dem. Felix Dawkins (Jordan Gavaris) er tilbake, like ovebeskyttende overfor sin søster. Arthur Bell (Kevin Hanchard) har en like liten rolle som sist, men er på lag og hjelper klonene denne gangen. Dylan Bruce som Paul Dierden er også tilbake, men frustrerende nok er han enda mindre tilstede enn Arthur. Mannen til Alison, Donnie Hendrix (Kristian Bruun), har noen mystiske motivasjoner som vi får svar på. Hans rolle er også betraktelig større enn sist, og viser seg som et komisk geni.

Et kapittel for seg selv
Maslany, Maslany, hva skal vi gjøre med deg? Hvordan klarer du dette atter en gang? Her snakker jeg selvfølgelig om hvor ytterst kapabel hun er til å portrettere fem ulike kloner og alle på sin distinkte måte. Det er heller ikke en gimmick at de alle ser så forskjellige ut. Det er først og fremst persolighet Maslany tillegger dem som gjør at det funker.

Sarah er som sist en slags sammenblanding av de fire andre. Siden begynnelsen av sesong en har hun blitt mer håndfast og innehar en større fokus. Hun er fremdeles like handlingsfattet, men vi får også se en karakterer som er ytterst egoistisk, og tar de andre en smule for gitt. Dette er spesielt i henhold til hennes surrogatbror Felix, noe som kulminerer i en krangel. Alle disse fasettene av karakteren vrir Maslany på sin egen unike måte.

Forstadsfruen Alison virker nesten å ha tatt et steg tilbake i begynnelsen av sesongen. Som jeg kommenterte i anmeldelsen av sesong en, var Alisons transformasjon noe av det mest fascinerende. Hun virker å ha litt startsvansker, men i ettertid har jo selvfølgelig dette mye med drapet på Aynsley å gjøre. Alison blir mindre og mindre en forstadsfrue men er fremdeles kløktig på å kontrollere situasjonen rundt henne. Maslany tar rollen på strak og nærmest dirigerer den rigide Alison i sitt uforanderlige mønster.

Cosima får en subtil men ørsmå karakterutvikling. Hun var kanskje den mest kalde i sesong en da hun var mest interessert i det vitenskapelig rundt klonene. Etter hun har tilbrakt mye tid med Delphine og laben hos Aldous (og det som skjer med henne) får vi sakte men sikkert se hun komme ut av sitt skall. Jeg skulle ønske at hun hadde fått enn større karakterutvikling enn det hun får. Likevel har hun en distinkt væremåte (goth-aktige klær og en målrettet men glødende lidenskap for det hun gjør), og heldigvis forsvinner den klisje vitenskapsnerden som har svaret på alt.

Helena ble aldri nevnt i anmeldelsen av sesong en, og med god grunn. Maslanys portrettering av Helena er helt ut av en annen verden. Hennes væremåte og utagerende personlighet gjør at jeg nesten tilgir at de lot henne være levende. Dessverre får Helena ikke en like stor og opprivende tilstedeværelse som forrige sesong.

Rachel er den meste robotiske av klonene, samtidig blir vi bedre kjent med henne i løpet av sesongen, og ser at det kanskje er noe varmt tilstede.

Jeg blir nesten helt utmattet av å se hvor god Maslany er. Et godt eksempel er i episode to Governed by Sound Reason and True Religion. Her skal Sarah fremstå som Cosima på en fest Dyad arrangerer. Her ser vi tydelig at Sarah spiller Cosima, men samtidig kan vi skimte deler av hennes opprinnelige personlighet. At hun klarer denne bragden får meg bare til å forelske meg i henne helt på nytt. Det samme skjer i episoden Knowledge of Causes, and Secret Motion of Things hvor hun skal fremstå som Alison.

Kumpanene og skurkene
Felix får en litt større rolle denne gangen og hans interaksjoner med Alison er alltid å en fryd å beskue. Hans hengivenhet til Sarah blir satt på spill i episoden Mingling Its Own Nature with It, hvor han endelig får nok og drar fra henne. Dette blir dessverre ikke tatt opp igjen ved noen anledninger, bortsett at vi kan se at dere forhold har blitt frynsete. Ikke at jeg absolutt ville at de skulle bli bestekompiser med en gang. Det hadde dog vært kjekt om vi fikk noen slags forløsninger når det gjaldt deres forhold. Gavaris er fremdeles styrtelig morsom i rollen som Felix. Jeg synes også at han spiller mer selvsikker på sine skuespillertangenter enn første sesong. Tegnet på en skuespiller som har funnet sin karakterer så til de grader at han nesten matcher evnene til Maslany.

Vi får vite mer om Mr. Ss fortid i denne sesongen og det tegner ikke henne alltid i et godt lys. Likevel vil jeg si at hun er minst like fascinerende som sist da vi aldri vet hvor vi har henne. Det er dog tydelig at hennes hengivenhet til Kira, Sara og Felix fremdeles er veldig sterk. Igjen tar Kennedy med seg sin erfaring som skuespiller og grunner hele opplevelsen. Selv om hun ikke alltid er med i alle episodene er det et eller annet jordnært med henne når hun entrer scenen igjen.

Selv om Arthur og Paul ikke får så mye å gjøre i denne sesongen (igjen!) er det likevel noe fascinerende med disse karakterene. Jeg liker godt at Arthur har bestemt seg for å hjelpe Sarah og resten av klonene. Jeg kjenner hans nestekjærlighet med en gang han er med igjen. Han er på mange måter en utenforstående men likevel kryddrer han serien med en slik fokus at du kan ikke gjøre noe annet enn å trykke han til brystet ditt. Det samme kan ikke sies om Paul som blir en enda mer frustrerende karikatur av seg selv. I første sesong viste han et potensiale i hans voldelige og creepy tendenser. Vi ser glimt av dette i sesong to, men dessverre ikke nok til å blidgjøre meg. Alisons mann Donnies rolle øker, og vi får se at han har mer til felles med sin kone enn vi eller han trodde. Visse ting blir avslørt om han og det er ikke alt som gir helt mening. I såfall maler det Donnie som en ganske stor idiot. Uansett hvordan dette henspiller seg får jeg større respekt for han etter hvert. Bruun tar igjen de tvilsomme plotene med å gjøre den ene hysteriske tingen etter den andre.

I første sesong var ikke Aldous spesielt utviklet som karakterer. Heldigvis gir sesong to oss mye mer å jobbe med, og på den ene siden blir han mer sympatisk men også mer ond. Skurkene i sesong to er genuint mer truende og man tror at noe galt kommer til å skje. Noe det for så vidt gjør, selv om ikke alt går helt etter planen. Frewer spille Aldous med en varme og skumle hensikter jeg sjelden har sett.

Religiøs kvasi
I sesong to blir vi reintrodusert for sekten Proletheans som spilte en mindre rolle i den første. Denne fortellingen var klart noe av det negative med det første kapittelet, men i forhold til hvordan det arter seg i denne sesongen er den mer subtil. Sekten ledes denne gangen av Henrik Johanessen (Peter Outerbridge) som er fullstendig oppsatt på å bringe barn, fra klonene, ut i verdenen. Dette virket som en fascinerende ide og kunne ha virkelig vært et plot som jeg kunne stilt meg bak. Det hele blir problematisk i henhold til måten kvinnene i sekten blir behandlet på, som får meg til å knytte nevene. Denne måten å formiddle fortellingen på blir altfor klisje og man får en fornemmelse om at serieskaperne ikke vet hvor de vil hen. Det er også selvfølgelig her Helena ender opp og hun får gjennomgå litt for mye, noe som bidrar til en transformasjon hos henne.

Helena er også en av de mer frustrerende elementene i sesongen. Hennes interkasjoner med Sarah og deler av sekten er fascinerende å se på. Hovedproblemet ligger i at manusforfatterne ikke helt vet hva de skal gjøre med henne. Etter hun klarer å flykte fra sekten, blir hun slengt frem og tilbake mellom karakterene som en filledukke. Hennes fortelling er ikke like fokusert som den var i sesong en da hun hadde et større mål. Selv om skuespillet til Maslany er påtagende, så forsvinner karakteren Helena litt mellom resten av de andre.

Hyppig fortellerstruktur
Noe av det jeg setter mest pris på med denne serien er dens hyppige fortellerstruktur. Det er altfor mange serier som bruker for lang tid på å komme til poenget. Med Orphan Blacks struktur har serien kommet med flere poeng før de andre har rukket å komme dit. Dette gjør dog at flere av fortellingene kan slutte litt abrubt også fortsette igjen senere. I seg selv er ikke dette et minus, men det er desto lettere å falle av vogna. Hvis man også sammenfaller dette med at sesongen har ti episoder så har man plutselig en mye mer fokusert sesong. Sistnevnte var i alle fall tilfellet med forrige sesong. Denne sesongen derimot sliter litt med å holde på fokusen mot slutten. Denne fortellingstrukturen dytter seeren lengre og lengre inn i et komplekst plot som virker aldri å nøste seg opp. Som sagt er dette tidivis problematisk i sesong to: Serien karrer seg opp på bena igjen, men ikke før den har slengt den ene tvist etter den andre etter oss. For den som liker slik måte å fortelle på (ja jeg!) så er dette ikke noe problem. Men en gjennomsnitts seer vil nok slite litt. Jeg vil dermed ikke påstå at serien i sesong to har blitt for kompleks for sitt eget best; selv om dens struktur tenderer mot å tvinge den på sine knær. Likevel faller jeg ikke av lasset da jeg har opplevd verre scenarioer før.

Etter hvert som jeg ser denne serien og andre lignende med sterke kvinneroller, blir jeg mer og mer overbevist om at kvinnen er det sterkeste kjønn. Jeg som mann har ikke noe problem med å innrømme det. Kvinnene i Orphan Black er ressursterke, fysisk og mentalt sterke og virker ikke å la komplikasjoner stoppe dem. Og i forhold til flere serier med mannlige hovedroller er det større sjanse for at kvinnene forandrer seg, lærer av sine feil osv. Mulig jeg gjør en helt fullstendig utblåst observasjon her; men de fleste sterke kvinnerollene i tv-serier jeg forguder, tenderer mot kvinner som har større kapasitet enn mennene. I Orphan Black drives fortellingen frem av kvinnene. Det er også de som har visse hindre de må overgå for å kunne nå dit de skal for å kunne gjøre det absolutt beste ut av situasjonen. Jeg sier ikke at menn i tv-serier ikke gjør det. Men menn i hovedroller i tv-serier har en tendens til å ikke lære av sine feil og gjerne gå tilbake til den de var på begynnelsen av serien. I Orphan Black forandrer kvinnene seg og holder seg på denne linja hele veien gjennom. Sarah var for eksempel mest interessert i å stikke av med pengene Beth etterlot seg i sesong en. Etter hvert som hun ble kjent med de andre klonene knyttet hun et nært forhold til dem. Ut i fra dette mildnet Sarah, fikk større fokus rundt livet sitt og ble mer handlingsfattet. I sesong to er dette også tilfellet, og selv om hun kanskje ikke forandrer seg så mye i dette kapittelet blir hun mer selvsikker på seg selv.

En tv-serie om kvinner skrevet av menn vil jo egentlig tilsi at det er menns perspektiv som vil gjelde. Men dette er ikke tilfellet for denne serien heldigvis. Det hjelper nok at Maslany var med på å bygge ut de enkelte karakterene hun spiller selv. Dette har gjort dem enda mer virkelige og relaterbare enn de kunne ha vært. Flere serieskapere burde lære av John Fawcett og Graeme Mason (skaperne av serien). Ja jeg forguder denne serien og bøyer meg i støvet for teamet og Maslany.

Noe av det beste med sesongen er hvor godt klonene samarbeider og hvor nært knyttet de har blitt. Dette får vi spesielt se i en sublim dansescene hvor Sarah, Cosima, Alison, Helena og Felix danser sammen. Effektteamet har virkelig stått på her og det er utrolig sømløst gjennomført. Denne scenen viser hvor glad alle sammen er i hverandre og hvor langt de er villig til å gå for hverandre. Hadde ikke skuespillet til Maslany vært så overtydelig og mangefasettert som det er, hadde jeg ikke trodd noe på det. Forbløffende!

Sterk avslutning
Selv om fokusen på slutten av sesongen mister litt piffen er selve slutten ganske eksplosiv. Missforstå meg ikke, selve sluttepisoden er ganske rolig av seg, men som resten av sesongen skjer det mest kjapt. Selv om jeg ikke likte denne sesongen like godt som den forrige vil jeg likevel si at den er ganske høyt oppe. Maslany er den som tar serien til nye høyder med sitt mangefasetterte skuespill. Makan for en dame! Resten av ensemblet sover heller ikke på jobben og komplementerer henne godt. Selv om jeg synes sesongen ikke er like god som den første vil jeg nok kunne påstå at den slumper ikke like mye i begynnelsen. For en fantastisk serie! Hva sesong tre bringer aner jeg ikke, men jeg er mer enn klar for det!