En ekte og sår fortelling om to elskede, 10 000 km fra hverandre, som må tilbringe deres tid foran Skype for å kommunisere. Vil dette funke eller vil det ende i katastrofe?

Alex (Natalia Tena) får tilbydt et opphold i Los Angeles hvor hun skal jobbe som fotograf. Dette setter splid i forholdet hennes til Sergi (David Verdaguer) som ikke vil at hun skal dra. De finner til slutt at de vil få det til å fungere. Filmen består av en rekke sekvenser hvor vi får se dem kommunisere over Skype. Dette er et unikt konsept som kunne ha falt pladask som en billig gimmick. Heldigvis gir en stram regi og godt skuespill et ytterst gjennomført produkt.

Filmen er regissert av Carlos Marques-Marcet som også har skrevet den sammen med Clara Roquet. Skuespillerne har også vært med å skrive noen av sine egne dialoger. 10 000 km er minimalistisk filmet og det gir en viss kredibilitet til filmen. Det finnes ingen ekstraordinære kutt og frenetisk plasserte kamera. Dette gir et nærblikk på de to individene som underbygger de fine og såre øyeblikkene. Selv i de stygge momentene hvor kjærligheten ikke er til å reddes eller spesielt vakkert å se på, er det noe ekte og rått over det. De har en kjærlighet som det er vanskelig å slå hull på, vil dette eventyret skadeskyte det lille de har igjen?

Selvsentrert og fri

Ved første øyekast kan kjærligheten disse to har virke idyllisk. Etter hvert slår dette sprekker og vi ser flere elementer som gjør den umulig å redde. Spesielt virker Sergi uvillig til å la henne reise til Los Angeles. Selv om han til slutt er enig, er det tydelig at han vil at hun skal komme tilbake for enhver pris. Han er ikke villig til å gi opp livet de har i Barcelona, selv om hun ble der for hans skyld. Dette får vi spesielt se i frokostscenen i begynnelsen av filmen. Vi ser at han ikke er lykkelig over det som skjer. Dette er så ekte og så rått at det stikker hardt i hjerteroten. Verdaguer fremviser dette eksplisitt ved hans umåtelige ansiktsuttrykk.

Det er likevel ikke Verdaguer som er stjernen i filmen. Tena som fra før av er kjent som Nymphadora Tonks i Harry Potter-filmene og Osha fra Game of Thrones, bærer nesten hele filmen etter hun flytter til Los Angeles. Siden det er bare to skuespillere i filmen er det viktig at de utstråler den karisma og henspeiler det de går gjennom. Tena utfordrer seg selv og har ikke spilt bedre. Hennes praktprestasjon viser seg i en scene midt i filmen. Jeg skal ikke røpe hva som skjer her, men noe som skulle være en intimitet mellom de to, over Skype, utvikler seg til et solorace fra Sergi sin side. Tena går fra total fornøyelse til genuint skuffet over hva som skjer, på få minutter. Det tar litt tid før man skjønner hva som skjer, men den umakelige ansiktsmimmiken til Tena tar overhånd.


Den stygge kjærligheten

Vi alle vet at kjærligheten er herlig hvis man først opplever den. Vi vet også at den kan være udiskutabel stygg hvis man lar dramatrollet vise seg. Langdistanseforhold gjør ikke dette noe bedre. Dette er akkurat det som skjer i løpet av filmen. Det vi nok ikke trodde vi skulle se, var hvor ektefølt og horribelt dette fremspilles. Regissøren filmer ofte disse scenene ganske nærmt, som fører til et ubehag for publikum. Det hjelper heller ikke at skuespillerne heldigvis spiller dette så autentisk som mulig. Musikk er heller ikke tilstede i filmen, og man må derfor trosse realitetene, og det kan av og til vanskelig å vite hva man skal føle om det som skjer på skjermen.

Dette er med andre ord ikke en amerikansk film. Det er ingen lett løsning på disse problemene i det virkelig liv. 10 000 km er et mesterlig bevis på dette. Samtidig er også filmen god på å vise hvor god kjærligheten kan være. Har man noen gang vært i et forhold vet man hvordan dette føles. Den forløsningen man får når man ser fjeset til den man er så glad i. I de øyeblikkene hvor kjærligheten er vakker, utstråler filmen en uslåelig evne til å briljere. Vi tror hundre prosent på at disse er glad i hverandre. De mest enkle ting kan få dette på plass, og samtalen de har helt i begynnelsen av filmen sentrerer dette. Her viser også Tena og Verdaguer at de har en helt uimoståelig kjemi. Selv i de mørke øyeblikkene er dette også tilfellet. Det er likeså her filmen er helt klart best blant de fleste andre. Mens andre filmer ofte blir for såpete, viser 10 000 km at det er plass til det ekte i mediumet.


Brilliant eksersise
Jeg har bare godord om denne filmen. Likevel klarer jeg ikke å gi den en sekser. Hva det er som skal til for at den skal få det aner jeg ikke. Filmen er akkurat lang nok og den innehar materiale som er mer enn bra nok. 10 000 km er sammen med Like Crazy (2011) de to mest ektefølte filmene jeg har sett om kjærlighet. Om det er en film du skal se på BIFF, så er dette definitivt den.