En dokumentar om å stoppe aldringsprosessen, som er for opptatt med å underholde publikum og bli kjent med mennene bak vitenskapen.

The Immortalists er en dokumentar som omhandler to vidt forskjellig vitenskapsmenns søken etter ungdomskilden. Bill Andrews er en amerikansk molekylærbiolog som ikke legger skjul på at han gjør det av selviske grunner. Likevel er det også tydelig at han vil redde sin næreste venn som strever med kreft. Aubrey de Grey er en eksentrisk britisk forsker som er tydelig på at han gjør dette for menneskeheten. Med pompøse yttringer stålsetter han publikum hver gang han er foran kamera. Uten denne karakteren hadde nok dokumentaren vært altfor ordinær. Likevel det er også med han de mer tvilsomme aspektene av denne forskningen kommer frem.


Jeg vil leve evig
David Alavarado og Jason Sussberg er regissørene som står bak dette arbeidet. Som vanlige dokumentarer får vi et kamera som følger individene samtidig som vi får nærere intervju med dem. Det er ingeting spesielt med måten denne dokumentaren er filmet på. Det som slår meg når jeg ser dokumentar dog er hvor uekte disse enkeltopptakene fremstår. Noen av scenene i dokumentaren blir for oppstilte for meg. Spesielt første gang vi treffer faren til Andrews, hvor alt rundt intervju bare virker kunstig. Det kan også være fordi alt som har med Andrew virker veldig ordinært, og da spesielt i henhold til Greys eksentrisme. Det gjør ikke Andrews mindre oppriktig; jeg kan se at han gløder for den han driver med. Disse delene av dokumentaren gjør den nesten verdt å se. Problemet med filmen i sin helhet er at mye av fokusen ligger på individene i seg selv, og deres hustruer. Vitenskapen bak deres agendaer blir snakket om, men vi får aldri se noe håndfast.

Grey fremstår som en mann som vil gjør hva han må for å få utrettet det han mener vi fortjener. I en scene hvor han skal forsvare evig liv, ignorerer han alle konsekvenser bak vitenskapen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg selvisk nok ville hatt en kur mot å dø. Likevel kan jeg se at det vil være dype konsekvenser for en slik medisin. Hvem vil komme til å få den? Må man være blant de rike for å kunne oppnå dette? Hva vil skje med befolkningen i sin helhet? På nåværende tidspunkt er jorden overbelfoket, og vi har ikke en sjans i havet å livnære de som trenger det. Dette er ikke en direkte kritikk av dokumentaren, men den har likevel sin plass i min omtale. Det som er kritikkverdig i dokumentaren er de tvilsomme scenene i Greys liv. En scene springer til minnet og jeg er ikke sikker på hva den har med vitenskapen å gjøre. Du vil skjønne hva jeg mener når du ser den. Hvis ikke, forklare meg hva det har med evig liv å gjøre.


Filmatisk enkelhet
Selv om jeg registrerer at jeg muligens er for negativ her nå, finnes det heldigvis elementer som drar det hele opp. Uansett hvor eksentrisk og tvilsom Grey fremstår er han den delen av filmen som gir oss litt sårt trengt underholdning. Det er spesielt to scener i begynnelsen som er minneverdig: Han blir utfordret til å snakke om sin vitenskap på den lokale puben. Her prater han som en foss og driker minst like mye. Dagen etterpå sier den ene vitenskapsmannen at hans notater er vanskelig å lese. Grey derimot, selv om han drakk uante mengder med øl, husker alt han fortalte. Dette viser en mann som virkelig brenner for det han gjør. Hvorvidt han kommer til å kure vår alderdom er vanskelig å si. Den andre scenen er når han går rundt på en gravplass med sine popmpøse yttringer om at ingen vil vel ende opp der. Jeg må dog poengtere at denne underholdningen har en tendens til overta det narrative hver gang Grey er foran kamera. Og det er ikke alltid bra for filmen i sin helhet. Flere av scenene til Grey er satt opp så publikum skal le. Dette gjør de også, noe jeg opplevde i kinosalen. Jeg må innrømme at jeg lo godt av mye av det han sa. Dette er helt klart det humane elementet i filmen. Jeg stiller likevel spørsmålstegn med dette, og ser at fokusen til filmskaperne gjerne kunne vært vridd mer mot vitenskapen. Det er mulig at de trodde publikum ville bli skremt bort. Og ja det kan være en mulighet for det, men tør man ikke prøve så ser man aldri hva som skjer.

Til slutt må jeg påpeke at uansett hvor selvisk Andrews virker, så er det noe nobelt med det han gjør. Han er ikke redd for å si at han jobber mot døden for å redde seg selv. Først og fremst er det fordi han vil hjelpe sinn venn og sin far. Begge vitenskapsmennene snakker så glødende om vitenskapen sin at man nesten tror på at de kan komme til å klare det.

Døden er unngåelig
Ja det ser ut som det er konklusjonen på dokumentaren. Uansett hvor mye disse mennene påstår at vi kommer til å skape en kur om ikke lenge, så stiller jeg meg tvilene til om de har tenkt på konsekvensene godt nok. Med større fokus på selve vitenskapen så hadde nok dette blitt en virkelig god dokumentar. Slik det står nå fokuserer de mer på de humane elementene.