Cabin in the Woods funker godt som en kritikk av skrekkfilmen. Den er morsom, men ikke spesielt skummel. Likevel klarer den ikke alltid holde tempoet helt oppe hele tiden.

Jeg har alltid vært en stor fan av Joss Whedon og hans sterke kvinneroller (og da spesielt Buffy fra serien med samme navn). I en periode har sjefen selv sett seg lei på det skrekkfilmeksemplet Saw- serien startet. For å ta et oppgjør med dette laget han og Drew Godard en motsats i form av Cabin in the Woods. Filmen skulle egentlig ut på kino i 2010, men på grunn av 3D- konvertering (som forøvrig ikke ble noe av) og pengemangel hos Metro-Goldwyn-Mayer ble den utsatt til 2012. Jeg var spent på filmen veldig lenge da jeg ikke hadde sett Whedon lage noe lignende før. Når det er sagt, merker jeg mer av Godards signatur i denne filmen. I korte trekk er filmen en maktutøvelse av humor, gore og finurlige plotbevegelser. Det er likevel noen problemer med selve plotet, men i det store og det hele stopper det ikke meg fra å bli underholdt av den.

Omvendte klisjeer

Cabin in the Woods er om noe så enkelt som fem venner som drar ut til en hytte. Det høres jo kanskje ut som en oppskrift på en typisk skrekkfilm. Noe det for så vidt er, men filmen viser seg å ikke være tradisjonell. Den er gjennomsyret av klisjeer ja, men disse blir ettertrykkelig gjort narr av. De er tilstede fordi vi skal skjønne poenget til filmskaperne. Og hva er nå så det, spør du? Nå spoler vi for langt frem, la meg først få hovedrollene på plass. Disse representerer alle en arketype som filmen gjør et poeng med å gjøre narr av. Hovedpersonen Dana (Kristen Connolly) har hatt sex med sin foreleser og sliter med bruddet til han. Hennes arketype er jomfruen. Jules (Anna Hutchinson) er hennes bestevenn, og inntar rollen som den lettkledde arketypen. Curt (Chris Hemsworth) er hennes kjæreste, og er tilsynelatende sportsidioten. Det også hans fetter som eier hytten de skal leie. Holden (Jesse Williams), vennen til Curt, er et tydelig bytte for Danas sorg og er den skoleflinke arketypen. Til slutt har vi Marty (Fran Kranz) som er den typiske stoneren vi finner i disse skrekkfilmene; eller idioten. Heldigvis viser ingenting å være som det blir fremlagt og det er her geniet i filmen virkelig setter inn. La meg diskutere dette litt før vi fortsetter.

Arketypenes seier
Vi har en hemmelig organisasjon som overvåker disse fem vennene, og tilsynelatende har sendt dem til hytten. Her blir vi presentert for Sitterson (Richard Jenkins) og Hadley (Bradley Whitford), to teknikere som tilrettelegger det som skjer med ungdommene. Dette gjør de fordi Gudene forlanger fem ofre; den lettkledde skal dø først etterfulgt av fire lignende arketyper; studenten, sportsmannen, idioten og jomfruen. Det som gjør denne filmen så unik er at ingen av de fem har noe til felles med disse rollene de har blir plassert i. Jules er så langt fra blond og dum som hun etter hvert blir fremstilt som. De forklarer det med at de har dopet hennes hår som gjør at hun forandrer personlighet. Og ja jeg ser implikasjonene av dette, noe som kan trekke filmen ned. Heldigvis er dette det eneste i filmen som viser den fra sin nedverdigende side. Jeg skal ikke rettferdiggjøre deres handlinger, men jeg vil likevel medgå at dette er med på fremme filmskapernes poenger. For å dulle sitt publikum, presenterer filmskaperne av slasherfilmer og lignende klisjeene på samme måte hver gang. Dette kan sees på som en invasjon av sinnet hvor vi indoktrineres til å ta alt som underholdning uansett hvor nedverdigende det presenteres. Jeg føler at dette er litt av filmskapernes poenger, selv om jeg hadde sett at de gjorde det på en annen måte.

Uansett, ved hjelp av manøvrering sørger disse teknikerne for at de fems skjebne blir den samme som i den typiske slasherfilmen. Det er også her ting blir enda mer interessant. La oss spille et spill: Som jeg har poengtert tidligere har de eldre skrekkfilmene alltid spilt på de samme klisjeene gang etter gang, og publikum sluker det rått. Hvis man forandret på formelen ble det furore. Min tolkning av filmen er som sådan: De gamle gudene er publikum, mens teknikerne er filmprodusentene som utsetter disse klisjene, eller karakterene for deres skjebner. Karakterene som blir slaktet i filmen representerer stemmene som motsier klisjeene. Jeg kan godt innblandes i disse retningene da jeg alltid setter pris på variasjon og nyvinninger i skrekkfilmen. Hva er det jeg prøver å si her? Jo, at denne filmen er en ypperlig kritikk av hvordan skrekkfilmen har indoktrinert seg til å inneha de samme elementene hele tiden, ukritisk. Dette setter Cabin in the Woods et søkelys på; og jeg vil si, på en ypperlig måte.

Med et ondsk smil viser filmskaperne at dersom publikum ikke får sin vilje, går verden under. Det betyr dog nødvendigvis ikke at det ikke er vits i å kjempe for det man står for. Det man likevel må innse er at handlinger har konsekvenser. Selv om man prøver å endre på ting, betyr det dermed ikke at det kommer til å bli noe bra. Filmen slutter med at en gigantisk hand slamrer ned i jorda. Selv om det ikke ser lyst ut, vet man aldri hva som kan skje om man prøver å forandre noe. Det kan hende de få utkårede klarer å bekjempe disse gudene. Vi ser for eksempel også i filmen at gjeng med skolejenter i Japan klarer å beseire en The Ring lignende skapning; det meste kan skje så lenge man kjemper for det. Hva er det jeg prøver å si? La skrekkfilmen bli noe helt nytt? Nei, jeg mener ikke at alle klisjeene skal bekjempes. Bare de som er harmfulle og de som ikke lenger bør finne sted. Jeg mener også at det er på tide at skrekkfilmene får litt mer dybde og blir enda skumlere; men på bekostning av klisjeene.

Glimrende ensemble

Jupp, det er ikke ofte man kan si om skrekkfilm. Disse menneskene er eksperter, og da spesielt Kranz, til å slenge ut vittige kommentarer. Det er likevel ikke bare det det handler om. Jenkins og Whitford er to velrennomerte skuespillere fra før av og deres tilstedeværelse grunner hele opplevelsen. Det er likevel de yngre spillerne som tar blesten fra meg. Connoly og Hutchinson, rent bortsett fra Amy Acker som Lin, gir filmen sårt trengt mykhet. Men neida, de blir ikke bare definert av deres konstruerte kjønn. Alle kvinnene, på en eller annen måte, utstråler styrke og uavhengighet. Rent skuespillermessig viser disse tre kvinnene råhet og ydmykhet i sine prestasjoner. De tre sentrale mennene i fortellingen er likedan kompetente, og da spesielt igjen Kranz (som viser seg som et komisk geni uten sidestykke).

Det eneste jeg ønsker å kritisere filmen for likevel er at den kjønnsmessig ikke er helt som den kunne vært. I skrekkfilmen er det som regel kvinnen som er hovedrollen, og det er også Dana her. Problemet er at Marty tar mer og mer over denne hovedrollen og er den som styrer fortellingen i stor grad. Dette gjør også en del av de andre mennene. Selv om Dana er ressurssterk får hun aldri vist seg særlig frem da mennene i hennes liv tar over. Det er også litt kritikkverdig at mye av det som skjer i filmen er ute av karakterenes vilje.

Selv om dette er en film som gjør narr av skrekkfilmen synes jeg likevel at dens fulle potensial ikke oppnås. Det er greit at den parodierer en rekke elementer av sjangeren. Problemet, bortsett fra deler av det finurlige plotet, er at den ikke gjør særlig mye nytt eller tar noen nye vendinger. For eksempel blir typisk nok en kvinne som har sex drept først. Og ja jeg skjønner at dette er litt av poenget siden de gjør narr av klisjeene. Likevel skulle jeg ønske at for eksempel sportsidioten bet i det sure eplet først. Grunnen til det er at det ville vært mye mer overraskende. Jeg ser også at det faktum at Marty overlever kunne sees lang vei, og derfor hadde det vært mer overraskende om andre overlevde istedenfor. Derfor går egentlig filmen i samme fellene som de fleste andre skrekkfilmer ved at den binder seg for mye til klisjeene. Jeg har litt av den samme kritikken til Scream, hvor jeg føler at de også misset sitt store potensiale. Likevel er jeg godt fornøyd med filmen helhetlig. Jeg synes den funker godt som en tvist på skrekkfilmsjangeren. Den har godt skuespill, bra musikk og et voldsomt men en fantastisk avslutning.

Konklusjon
Selv om filmen ikke helt klarer å overgå de klisjeene den prøver å gjøre narr, synes jeg den lykkes overmåtelig. Den er morsom, har spennende sekvenser og er særdeles brutal mot sin slutning. Alt i er jeg alltid en veldig fornøyd seer for hver gang jeg ser den. Ja, jeg har sett den minst fire ganger til nå.