Med fokus på medmenneskelighet og spørsmål om døden er Beginning with the End en særdeles viktig dokumentar.

Fjorårets Bergen Internasjonale Filmfestival begynte begredelig for min del. Første filmen jeg så, It Follows var en uengasjerende og platt skrekkfilm. Jeg var derfor litt redd for at dette skulle gjenta seg i år. Kanskje det var fordi jeg ikke begynte med en skrekkfilm denne gangen at det endelig klaffet? Beginning with the End er en dokumentar som følger en rekke ungdommer, ved «The Hartley School» i New York, som gjennom et valgfag hjelper til på et pleiehjemfor døende eldre mennesker. Her lærer de mye om medmenneskelighet og empati til andre mennesker. Valgfaget, enkelt og greit kalt «Hospice», er ledet av den enigmatiske Bob Kane. Dokumentaren er en følelsesladet og viktig film som viser oss at døden er en del av livet. Uansett hvor mye vi frykter den, er det noe vi kommer til å oppleve og det hjelper ikke å flykte fra det. Dette er en mye viktigere dokumentar enn en annen jeg så i fjor, kalt The Immortalists. Istedenfor å ta opp det faktum at de kommer til å dø i sistnevnte film, kjemper disse to mennene for å leve lengst mulig. Jeg kan se higen etter å gjøre det selv. Men jeg føler det er mye viktigere å snakke om døden som det blir fremhevet i Beginning with the End. Og det er en av grunnene til at dokumentaren lykkes så godt.

Åpenhjertig og ærlig
Dokumentaren starter med en viktig scene hvor vi får se en samtale mellom Bob og ungdommene som har valgt faget. En viktig del av prosessen med å hjelpe til på pleiehjemmet er å snakke om døden. Flere av klassekameratene får da ta et oppgjør med følelsene de har til døden, og til dem som de har mistet i livet sitt. Med dette fremhever læreren den dødsangsten mange sitter med, og det hjelper dem et skritt videre når de skal ta seg av de eldre på pleiehjemmet. Man kan argumentere for at dette er en spekulativ scene ganske tidlig i dokumentaren ment for å få publikum til å gråte. Men når det gjelder slike dokumentarer tenker jeg verken på klisjeer eller at de prøver å presse oss til å grine. I hvert fall ikke når det er så bra skrudd sammen som dette. Heller ikke når det jeg opplever på skjermen er så ektefølt og emosjonelt som det er. Det er flere slike momenter gjennom filmen, men istedenfor å spekulere om de prøver å få oss til å grine, ser jeg heller medmenneskeligheten skinne gjennom. Dokumentaren formidler dette på en god måte, og det hjelper at de fleste blir filmet nært og du føler at du er en del av det.

Jeg synes også at scenene på pleiehjemmet mellom de eldre og de unge føles naturlig. Vi får en fornemmelse om at ungdommene er nervøse før de begynner og det synes. Men når de kommer inn i det og får snakket med de eldre, er det som om de har gjort dette lenge. Dette er fordi de snakker til dem som mennesker, og dette er veldig tydelig i alle interaksjoner vi ser. Derfor ser jeg viktigheten av samtalen ungdommene hadde med læreren i begynnelsen av filmen.

Vi kommer likeså nært inn på de eldre, ikke like mye som de unge dog, men små øyeblikk gir oss et innblikk i hvordan de har det. Som når en av ungdommene sitter og snakker med en av pasientene ved bordet, og de forteller hverandre at de begge er spesielle. Dette er en scene som fort kunne bli sett på som klisjefylt eller spekulativ. Men fordi dialogen mellom dem går så naturlig og er så nært, oppleves det ikke som manipulativt. Det hjelper også at det er en scene vi bare blir kastet ut i, og det er veldig virkningsfullt. Eller den scenen med den eldre mannen som ikke kan snakke så mye. Rundt ham sitter vennegjengen hans og gjennom interaksjonene får vi se mennesker som er glad i hverandre. Selv om han ikke kan si så mye, får han frem gjennom kroppsspråket sitt at han er glad for at de er der.


Avslutningsvis
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg da jeg gikk inn i kinosalen. Men fra første stund når Bob prater på vei til sin jobb, visste jeg at dette kom til å bli en god dokumentar. Han ønsker så inderlig å hjelpe ungdommene forstå sin dødelighet. Selv om man er redd for å dø, er det noen man må ta stilling til. Det hjelper ikke å unngå det, det hjelper ikke å hige etter å være ung igjen og det hjelper heller ikke å løpe fra det. Man må snakke om det. Også tror jeg slike valgfag er viktige, da man får et innblikk i andre mennesker og får lært om medmenneskelighet på den måten. Dette er livets skole gjort riktig. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt et slik valgfag når jeg gikk på skolen. En fin, følelsesladet dokumentar som får en til å tenke.