Anmeldelse:
Er vi så vant til å se vold på film at vi bare avfeier det med å le? Vold er et tematisk virkemiddel i ulike medium, men dersom dette ikke problematiseres fremstår det hele meningsløst. Og det er kanskje det som er meningen med denne filmen. Jeg bare reagerer på måten disse scenene blir filmet på og fremstilt, både før og i etterkant av hendelsene.
Ikke la deg lure, det er ikke Emily Blunt (Kate Macer) som innehar hovedrollen, selv om hun frontes som det. Det er helt klart Benicio Del Toro (Alejandro) sitt show. I midten av filmen skjønner man hvorfor Kate er med, hun er tilknytningen som sørger for at «råtassene» i CIA kan gjøre som de vil. Gjennom fortellingen blir Kate strippet for handlekraft gjennom noen brutale og spekulative scener. Alt dette er iscenesatt av både Matt Graver (Josh Brolin) og Alejandro. At det er de som orkestrerer disse hendelsene reagerer jeg ikke så mye på, da det er innenfor deres etablerte rammer. Men hva som skjer med henne og hvordan publikum reagerte på det, er det mest problematiske. Det er lenge siden jeg har gått så sint ut av en kinosal, og Sicario vakte sterke reaksjoner hos meg. Filmer som engasjerer følelsespekteret mitt er som regel noe jeg liker godt. Denne gangen er jeg dog ikke så sikker. Ikke misforstå meg, det er en ok film; men jeg stiller spørsmål ved noen av valgene til produsenteamet.
Strippet for handlerkraft
Kate blir tidlig stadfestet som en ypperlig leder for sin skvadron i FBI. Hun leder an en gruppe som i begynnelsen av filmen prøver å redde en rekke kidnappede ofre. Istedenfor finner de mange døde mennesker inne i veggene til et hus. En eksplosjon setter en stopper for aksjonen, og hun og Reggie Wayne (Daniel Kaluuya) blir kalt inn på teppet. Matt er imponert over hennes handlekraft og styrke i felten. Han rekrutterer henne til å bli med i sin gruppe for å stoppe mannen bak de store narkotikartellene i USA. Men med en gang de ankommer Juarez, sammen med Matt og Alejandros «lille» liga, blir hun strippet for alt som heter handlekraft. Dette er synd å se, da hun er den eneste kvinnen i filmen som har en sentral rolle. Hun blir gjort passiv og satt i en offerrolle; noe som provoserer meg, da dette er vanlig i de fleste Hollywood produksjoner.
Forherligelse av vold
Kate blir i en scene brukt som avledningsmanøver, hvor hun blir kvelt og banket i prosessen, helt før Alejandro redder henne. Ganske tidlig ser vi han fotfølge henne og Reggie, alt for å få informasjon om Fausto Alarcon (Julio Cedillo). Men han kunne stoppet det som skjedde lenge før han gjorde det. Senere blir hun skutt av Alejandro, og får rettet en pistol mot halsen, fra samme person, dersom hun ikke tier stille om det som har hendt. Jeg skjønner her at regissøren ønsket å lage en film som stiller spørsmål ved menneskers moralske grenser. Dette lykkes han for så vidt, men er ikke mitt umiddelbare problem. Jeg finner det mer problematisk at flere av disse scenene er lagt opp slik at publikum skal få seg en god latter. Ja du las riktig. Jeg kan selvfølgelig ikke vite om dette var intensjonen. Men når samtlige av publikum rundt meg ler når Matt og Kate snakker om overfallet, hvor Ted (Jon Bernthal) kveler og banker henne, rister jeg på hodet. Det er nok mer kommentarene Matt lirer av seg i denne konversasjonen, som de rundt meg lo av. Men det hadde med hendelsen å gjøre, så jeg stiller meg undrende til hva som er hensikten her.
Det er ikke den eneste scenen jeg reagerer på. Flere ganger i løpet av filmen virker det som de forherliger tortur utført mot antagonistene. Jeg reagerer spesielt på hvordan disse scenene er lagt opp, det er akkurat som overfallet; for å få oss til å le. Den første scenen spiller de på at Guillermo (Edgar Arreola) ikke kan engelsk, og kameraet kutter fort vekk i det Alejandro mishandler ham. I samme scene gjør Steve Forsing (Jeffrey Donovan) et poeng ut av å slå av kamera og gå ut av rommet. Her påpeker han situasjonen kort, og publikum ler. Publikum lo også i det Alejandro truer Manuel Diaz (Bernando P. Saracino) med at hans døtre vil bli skjendet av 20 menn. Jeg satt med hyttede never i kinosalen, og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg.
Skuespillermuskler
Skuespillet til Blunt er ikke som jeg hadde håpet. Det har selvfølgelig med at hun spiller en typisk kvinnerolle, som er idealistisk og tilslipt; en karakter med «riktig» moral. Hun er talerøret for publikum og reagerer rettmessig på det som skjer rundt henne. Men dessverre fremstår hun likevel altfor passiv. Hun får heller ikke mye spillerom, dette er overlatt til mennene. Jeg må medgi jeg fikk bange anelser når jeg så bildene av filmen, hvor man så bare en kvinne og flere menn. Bortsett fra dette synes jeg Blunt spiller godt med det lille hun har.
Brolin spiller så godt at jeg sitter igjen med et intenst hat til karakteren. Han lirer av seg «oneliners» som er ment å være morsomme, men som faller pladask fordi jeg ser rett gjennom ham. Han er en drittsekk for en grunn. Vi lærer at han er kaosets mester innen CIA, for å få skurkene til å gjøre feil og gi han og Alejandro, en anledning til å fakke dem. Matt har ingen grenser når det gjelder å gjøre sin jobb og det viser filmen godt.
Del Toro har jeg visst lenge var en god skuespiller, og det er tydelig at dette er hans film. Alejandro er en suspekt karakter som du ikke helt vet hvor du har han. Det viser seg at hans fortid preger alle hans handlinger, og fortellingen i filmen blir hans hevnhistorie.
Hva sitter jeg igjen med?
Sicario er en god film, men til hvilken pris? Jeg burde kanskje ikke hatt de forventningene jeg hadde, om at den kvinnelige hovedrollen skulle være bra. For jeg synes ikke Kates fortelling er noe spare på. Det er ikke hennes feil, manuset må ta den på sine skuldre. Sicario viser menneskets onde og umoralske side, når de tar loven i sine egne hender. Det er bare så synd at dette ikke problematiseres ytterliggere eller at det finnes noen slags karakterutvikling. |
4.6 av 6
