Mistress America er en søt, underfundig og hysterisk morsom film.

Jeg så ikke Frances Ha (2012) da den kom, selv om jeg hørte mye bra om den. Da BIFF endelig begynte i år, tenkte jeg det var på tide å se den nye filmen til Greta Gerwig, som også spiller Brooke i Mistress America. Jeg angrer ikke på det, og sammen med salen satt jeg å skrattlo av den hysteriske dialogen og de underfundige karakterene. Det er en dialogdriven film som på mange måter blottlegger karakterene uansett om de vil det eller ei. Noah Baumbach har regissert filmen, og skrev den sammen med Gerwig. Hans minimalistiske stil passer perfekt til det filmen forsøker å formidle.

Hovedpersonen Tracy (Lola Kirke) føler seg oversett av sine klassekamerater og det eksklusive litterære magasinet hun så inderlig ønsker å være en del av. I det hun møter Brooke finner hun noen å se opp til. Moren til Tracy skal gifte seg med hennes far og bedyrer Tracy til å ta kontakt med henne. Tracy og Brooke former et vennskap som er filmens kjerne. Man begynner å lure på om det ligger noe mer bak, men heldigvis lar Mistress America dette være opp til oss hva som hender videre.

Oversett men funnet
Som poengterte i avsnitter over føler Tracy at hun ikke passer inn noe sted. Hun blir kjent med Tony (Matthew Shear) og tror hun er forelsket. Men et par dager senere har han fått seg kjæreste, Nicolette (Jasmine Cephas Jones). Tracy tør til slutt ta kontakt med Brooke og en helt ny verden åpner seg. Her kommer en kvinne som har stor eventyrlyst og en appetitt på å utforske verden. Brooke har mye på tapeten og virker å være mer sammenskrudd enn hun egentlig er. Alt hva Tracy ikke er, men som hun ønsker å være en del av. Derfor begynner hun å skrive en fortelling om Brooke. Først for å bli med i det litterære miljøet på campus. Men etter hvert blir hun glad i Brooke, og er den som har mest troen på henne. Selv om Tracy ser at den vordende søsteren ikke har så mye selvtillit og er så voksen som hun trodde, gjør det likevel ikke noe. De har formet et bånd, og Tracy nekter å gi slipp på et av de mest meningsfulle forholdene hennes.

Brooke selv ønsker å starte en restaurant/hårfrisør/butikk sammen med hennes kjæreste Stavros; en mann vi aldri får se noe til. Hun har mange planer, men klarer aldri å slå seg til ro med en. Hun omringer seg også med venner, men hennes egentlig venn er Tracy. Samtidig som Brooke inspirer tro og selvtillit i hovedpersonen, får hun det samme tilbake av Tracy. Men før den tid må livets urettmessig hånd gi dem dårlige nyheter. Til slutt slår Stavros opp med henne og Brooke reiser sammen med Tracy, Tony og Nicolette for å få det Mamie-Claire (Heather Lind) skylder henne. Hun er også tilfeldigvis sammen med eksen til Brooke, Dylan (Michael Chernus) som hun aldri kom over.

Dialogdrevet komikk og sårhet
Som jeg har poengtert tidligere er filmen veldig dialogdrevet. I begynnelsen av filmen var jeg usikker på om jeg likte måten de snakket; dialogen var litt småklein. Etter hvert forstod jeg at dette var meningen og ble forelsket i hvert eneste ord de sa. Spesielt siden mesteparten av det Brooke lirer av seg er hysterisk morsomt. Istedenfor slapstickhumor og overdrevne situasjoner, er det dialogen som spenner ben på karakterene. Du kan nesten sammenligne denne filmen med de største screwballfilmene, hvor alle karakterene har det i tunga.

Tidlig får vi et inntrykk av at Brooke ikke hører etter på hva Tracy sier. Når Brooke viser henne den vordende restauranten spør hovedpersonen flere ganger om hun kan bli servitrise der, men hun svarer ikke. Jeg ble nesten litt irritert da Brooke bare fortsetter å prate om noe annet. Men det viser seg senere i filmen at hun får med seg alt. Jeg tror det er fordi Brooke og Tracy snakker samme språk, men førstnevnte går seg så vill i sine tanker og responderer ikke alltid. Det viser seg også at Brooke passer like lite inn i verden som det Tracy gjør. Hun har mange venner, men fordi hun aldri blir komfortabel med hvor hun befinner seg, hopper hun fra prosjekt til prosjekt. Tracy er den som er mest skrudd sammen av de to, og litt av grunnen til at hun henger med Brooke er fordi hun ønsker litt uorden i sitt liv. Men som det viser seg, er det fordi hun har blitt glad i henne, uansett om det viser seg at de ikke skal bli søstre likevel.

To komiske funn
Kirke er et funn som den tørrvittige Tracy som ikke helt vet hvor hun er på vei hen. Hun vet bare at hun har lyst å passe inn og finne sin greie. I det hun treffer Brooke får hun litt mer selvtillit og blir påvirket av hennes overdrevne væremåte. Jeg liker spesielt scenen hvor hun «forsøker» å forføre Tony i Dylans hjem. Det er så «over-the-top», og så hysterisk at du får lyst å trykke dem til brystet ditt. Men vi får også se hennes sårbarhet når Brooke oppdager fortellingen hun har skrevet om henne. Her står plutselig alle mot henne og hun blir nødt å trekke seg tilbake. I en emosjonell scene med moren vedgår Tracy at hun også har gjennomgått et brudd. Det blir aldri sagt eksplisitt, men jeg føler hun har sterke følelser for Brooke.

Gerwig som Brooke var jeg like usikker på som dialogen i begynnelsen av filmen. Jeg hadde på forhånd sett traileren, og syntes det stinket av dårlig indiefilm. Men så feil kan jeg tydeligvis ta, for hennes tilstedeværelse og kjemi med Kirke er ubetalelig. Hennes komiske talent er også superb og jeg bare lo mer og mer av hennes væremåte utover i filmen. Jeg digger forholdet mellom Brooke og Tracy. De inspirerer hverandre og de finner begge troen på at de kan komme seg langt i livet.

Årets komedie
Jeg hadde ingen eller få forventninger til denne filmen. Derfor er det deilig å kunne si at jeg har forelsket meg i denne lille perlen. Den er søt og har to hovedroller som gjør det meste ut av sine komplementerende roller. Den er underfundig og karakterene er utrolig lett å like. Til slutt må jeg bare repetere at dette er den morsomste komedien jeg har sett på lenge. Vil du se noe hysterisk i år, er dette filmen for deg. Tar du meg ikke på ordet blir jeg skuffet og har tenkt å furte. Men kom også for karakterene, da det er mye snadder i mellom de kjappe, snodige og fyrige dialogene de lirer av seg. Det er nesten så jeg bedyrer den som årets BIFF-film. Allerede? Jepp!