Jihad er en dokumentar som undersøker hvorfor folk tiltrekkes extremisme. Gjennom intervju blir vi kjent med mennesker som tidligere har vært jihadister.

Før jeg så Deeyah Khan på festspillene tidligere i år, kjente jeg henne bare som Deepika. Dette er selvfølgelig veldig urettferdig, da hun har gjort mye bra. Jeg har heller ikke sett Banaz: A Love Story (2012), noe jeg har tenkt å gjøre noe med etter å ha sett denne filmen. noe jeg har tenkt å gjøre noe med etter å ha sett denne filmen. Etter filmvisningen av Jihad og samtalen hun hadde med Hilde Sandvik, har jeg fått enda mer respekt for henne. På mange måter har Deeyah Khan blitt mitt største forbilde.

Gjennom hennes nye dokumentar Jihad får vi et nødvendig blikk på menneskene som nå er eks-jihadister. Hun ønsket å finne ut hvorfor de valgte å bli ekstremister. Dokumentaren er konstruert rundt en rekke intervjuer hvor vi blir nærmere kjent med de ulike individene. Den åpner øynene og viser oss menneskene vi har sviktet. Dette er mennesker som har de samme behovene som oss, medmenneskelighet og en tilhørighet i samfunnet ellers. Khan er flink til å stille inngående og nære spørsmål, og får det meste ut av sine samtaler med mennene og kvinnene som hun intervjuer. Det er en ærlig dokumentar som menneskeliggjør dem, og viser oss at vi må slutte å vurdere noen ut i fra deres hudfarge, nasjonalitet eller deres religion.

Nærgående og ektefølt

Som sagt er filmen konstruert rundt en rekke intervju med flere eks-jihadister. Dette er ærlig intervju som ikke blir kjedelige. Intervjuobjektene er informative, velartikulerte og til tider morsomme. Mennesker som du og jeg. Og det er et punkt som er viktig å poengtere! Dette sier jeg fordi flere av menneskene hun snakker med føler at de er annerledes fra de er små. Usama Hasan forteller at han allerede som femåring følte han ble presset inn i en identitet som han ikke valgte selv. Eller Shahid Butt som forteller at han blir kalt for «Pakhi» i England og britisk når han er i Pakistan. Vittig som han er, påpeker han at han kanskje skulle holdt seg i et fly, for da hadde han blitt omtalt som et menneske.

Det jeg ikke ventet meg var hvor følelsesladet filmen kom til å bli. Mye av dokumentaren fokuserer på Abu Muntasir som nå har blitt en klippe i det muslimske samfunnet i England. I en veldig emosjonelle scene forteller Abu om når han møtte to gutter på 12-13 år. Dette var punktet hvor han bestemte seg for å komme seg ut. Guttene kunne fortelle at de heller ville bli jihadister fordi de ikke ville gå på skolen. De følte ikke at de passet inn, og fant seg ikke til rette. Dette berørte Abu veldig, og vi får se mannen gråte. Dette gikk veldig inn på meg og er så ekte som man kan få det.


Ingen tilhørighet

Mange av disse menneskene som Khan snakker med føler seg utenfor samfunnet. De finner ikke noe sted de kan høre til. Dette er historier om sinte og frustrerte menn som føler et press fra familie, religion og folk rundt dem. Khan verken fordømmer dem eller sier at dette er riktige grunner til å bli ekstremist. Hun holder et nøkternt blikk og ønsker å bli kjent med mennesket bak dette sinnet. Og som hun sier selv, dersom man ikke forstår hvorfor noen gjør som de gjør, er det ikke mulig å oppnå noe. Dette fører bare til fordommer, forhåndsdømming av andre som vi ser så ofte i kommentarfeltene. Det kan også være en snarvei til hat og misforståelser. Som hun også poengterer, sitter IS på mer informasjon enn oss, og det er derfor de lykkes så godt. De vet hva disse menneskene mangler. De setter seg inn i deres situasjon, blir kjent med dem og gir dem en tilhørighet som de ikke får i samfunnet ellers.

Faktakunnskap

Dette er et stort problem i verden. Vi sitter med for lite kunnskap om hvorfor mennesker gjør som de gjør. Vi ønsker ikke å forstå dem, vi ønsker bare å fordømme dem. På grunn av dette oppstår det flere misforståelse som gjør at vi heller rekker etter et våpen enn å snakke med vedkommende. Menneskene i denne dokumentaren føler seg glemt. De føler seg oversett og satt til siden. Om jeg sitter igjen med noe fra denne dokumentaren så er det at vi må lære mer om medmenneskelighet, og ikke hate eller frykte det vi ikke forstår. Derfor kan det være lurt å sette seg inn i noens situasjon eller se det fra andre synspunkt. Altfor ofte identifiserer vi noen ut i fra deres farge på huden eller hvor de kommer fra. Hvorfor har vi sluttet å klassifisere hverandre som mennesker? Er det ikke på tide? Det er en av grunnene til at dette er en så viktig dokumentar.