Min første fiksjonsfilm for årets festival, er en unik zombiefilm med relativt tynne karakterbeskrivelser.

The Girl with all the Gifts er en av filmene jeg har gledet meg mest til å se siden jeg begynte å studere årets program. Beskrivelsen av filmen hadde en eim av unikhet over seg, og selv om jeg ikke er den som gleder meg mest til zombiefilmer, var det noe her som tiltalte meg. Viste det seg å være riktig?

Langt i fremtiden har mesteparten av populasjonen på jorden blitt til zombier. Noen barn har blitt infisert, men er unike i det at de klarer å kontrollere det. Melanie (Sennia Nanua) er en av disse og hun er sammen med flere andre barn fanger på en militærleir. Der har Melanie blitt gode venner med Helen Justineau (Gemma Arterton) en av deres lærere. Vennskapet mellom disse to er et av elementene som holder filmen sammen. Helen er dog sammen med de andre karakterene relativt tynne på papiret. Resten av ensemblet komplementeres av doktor Caroline Caldwell (Glenn Close), sersjant Eddie Parks (Paddy Considine) og Kieran Gallagher (Fisayo Akinade). Det finnes flere karakterer, men det er disse vi tilbringer mest tid sammen med og jeg kan snakke mest om. Etter en briljant åpningssekvens, kombinert av rolig oppbygging og hyppige actionsekvenser, får publikum fort inn i fortellingen.

Jenta med alle egenskapene
Fra begynnelsen av filmen blir Melanie etablert som en smart jente, som vil alle vel. Vi ser henne ofte omtale de andre karakterene med navnene sine, akkurat som om hun har en eksersise i å få dem til å stole på henne. Vi ser tidlig at hun har blitt knyttet til Helen, og vise versa. Dette utdypes videre i en av scenene der Helen ber dem skrive sine egne historier. Skal ikke nevne hva som skjer, men den viser kjærligheten Melanie har fått til læreren. Ellers er det forøvrig Melanie som styrer det narrative med sin jernhånd, mer eller mindre hele filmen gjennom. Nanua spiller henne helt ypperlig, og kan gå fra det rolige og avbalanserte til det fryktingytende hvis hun vil. Følg med denne jenta, hun kan bli stor.

Helen og de andre karakterene
Som sagt er det Helen som knyttes først og nærest til Melanie med en gang. Vi kan for så vidt se at det har pågått en stund. Det føles heller ikke som påtatt eller at det er noe som dyttes på oss. Jeg skulle gjerne ønske vi fikk flere scener mellom dem, slik at det hele ble enda mer nyanser og nært. Arterton gir mye av seg selv til karakteren, og selv om Helen ikke er spesielt utviklet er jeg imponert over hvor mye skuespilleren får ut av rollefiguren.

Bortsett fra interaksjonene med Melanie, interagerer Helen mest med Eddie gjennom fortellingen. Denne mannen går fra en gruff karakter til en som faktisk bryr seg om dem han har rundt seg. En mann som kanskje så ut som en litt typisk mannlig karakter, voldelig og sint, blir noe mykere i løpet av fortellingen uten at jeg vil røpe hvordan eller på hvilken måte. Considine spiller på nedtonede strenger, og treffer karakterens kjerne, selv om han aldri blir en særlig stor favoritt. Han skinner litt mer mot slutten, men da er det for sent for at jeg klarer å bry meg særlig. I likhet med Helen, er Eddies rollefigur ganske tynnslitt og vi føler aldri at vi blir særlig kjent med ham.

Sist men ikke minst har vi Close som Caroline og hun leverer som regel alltid. Det gjør hun også i denne filmen og jeg synes karakteren hennes er fascinerende. Fra begynnelsen av filmen etableres hun som en karakter som har stålkontroll på det som skjer rundt henne. Etter hvert som filmen skrider frem ser vi at dette rakner mer og mer. Likevel klarer Close å opprettholde fasaden og selv om denne karakteren også er ganske tynn på papiret, var hun i likhet med Helen og Melanie mer kompleks enn de andre.

Avslutning
Jeg likte filmen absolutt. Den var spennende og hadde et plot som vi ikke visste helt hvor var på vei hen. Karakteren Melanie var spennende og annerledes. Jeg likte godt at hun styrer alt som skjer med sin jernhånd. Hadde ikke hun vært med i fortellingen, hadde ikke mye av det som skjer, skjedd. Bortsett fra kompleksiteten til Melanie, er dette manglende hos de andre karakterene. Helen reddes fra mye av det ved å ha en tilknytning til Melanie. Bortsett fra dette er resten av rollefigurene ganske tynne og det er dessverre ikke mye kompleksitet å spore. Jeg klarer liksom ikke helt å bry meg om alt som skjer. Likefullt synes jeg filmen makter å skape en spennende historie med en god hovedkarakter.

[ Denne anmeldelsen ble først publisert på Karakterblikk.no ]