---

Ingress:

Når planeten Krypton er i ferd med å bli tilintetgjort må foreldrene sende Kal-El av gårde. Romskipet fører ham til jorden hvor han må ta på seg en skjult identitet hos noen adoptivforeldre. Men den nye tilværelsen er langt fra enkel og med noen utrolige evner blir den nyankomne raskt stemplet som ”annerledes” fra andre. Som om ikke det er nok så lurer også en gammel fiende i skyggene.

Anmeldelse:

Man of Steel blir i denne omgang regissert av Zack Snyder (300 og Watchmen). At han er dyktig med scenografi samt en actionpreget stil har karen vist før. Snyder har fått frem flere titler kjennetegnet av en mørk og dyster type blandet med effekter og kampscener av høy klasse. Allikevel er regissørens fallgruve i dette tilfellet altfor mye action. Introduksjonsscenen har eksplosjoner stemplet over hele seg og man vandrer fra det ene halsbrekkende stuntet til det neste. Dette har deretter blitt oppskriften resten av filmen følger hvor publikum skal doses med effekt på effekt. Dumt som det er så blir det nok litt for mye av det gode.

Men Snyders utgivelse er ikke bare av det vonde. Noen rolige momenter med blant annet Clark Kents oppvekst bygger opp under dramamomentet. Det er interessant å se både den unge guttens utfordringer med å finne hans plass i verden, samtidig som relasjonen med foreldre kommer til syne. Men dessverre er det tilbrakt altfor lite tid her, noe som gjør at hovedpersonens karaktertrekk forblir noe uberørt. Man skulle gjerne ha fått enda mer tid til å bli kjent med veien fra ung til verdenshelten som alle ser opp til.

Bak forfatterrollen har vi selveste David Goyer og Christopher Nolan, begge kjent for å ha bygget opp tidenes beste Batman-filmer. De fikk frem en helt som var menneskelig mer enn en rendyrket superkraft, og dermed ble alt fra skurker til utfordringer mer virkningsfullt. Helten var alltid sårbare og mulig fare og dermed ble seerinteressen desto større. Men nå har altså disse skribentene måtte dra i motsatt spake. Fordi jo, supermann er mer eller mindre uovervinnelig, og den eneste måten å løse dette på er ved å levere en skurk som har tilsvarende krefter.

Michael Shannon (Premium Rush og Take Shelter) blir ammunisjonen her og leverer en noe ensidig skurk. Motivert i et undertrykket lederskap velger han å gjøre opprør. Her savner man kanskje enda mer tid på å få en nyansert antagonist. Kanskje kunne man også ha prøvd ut en mer nyansert superhelt også, hvor alt ikke bare er svart/hvitt. Dette virkemiddelet fungerer jo gjerne, om enn vanskeligere å gjennomføre. Men det kan skape ordentlig dybde og spenn i karakterene. Men her har forfatterne valgt en annen utvei.

I tillegg så er det som om regissør og forfatter prøver for hardt med å fremstille superhelten vår. Han får tilnærmet et slags gudelig aspekt og blir derav kanskje enda fjernere fra publikum. Hvorfor ikke heller skape en karakter som man lettere kan identifisere seg med og dermed føle interesse for.

Man of Steel forblir en slags actionsprint hvor historieforløpet forblir den store taperen. Her savnes en mer lignende stil som Nolan og Goyer viste ved Batmanfilmene, hvor de rolige dramamomentene sakte bygget opp til spenstige høydepunkter med kampscener. Superman forblir dermed kanskje litt for super, og derav ender vi opp med en middels film som er pent visuelt, men ikke så mye mer enn det.